Sindre Stranden Tollefsen

Bistandens dilemma

2011-12-29T10:46:00.005+01:00

av Therese Vangstad, spesialrådgiver og Sindre S Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp.

På trykk i Aftenposten 29.12.2011.

Aftenposten har denne høsten satt et kritisk fokus på bistand. Slik vi ser det er et slikt fokus av det gode. Her vil vi vise tre dilemma fra vårt perspektiv.

Et første dilemma er at en bistandskrone går gjennom åtte ledd av rapportering samtidig som vi skal være så effektive som mulig. Det er forståelig at folk ønsker at minst mulig går til administrasjon. Men når vi forvaltningsmessig skal kunne garantere at pengene kommer frem, og samtidig gi en stadig bedre resultatvurdering, kan det oppstå motsetningsforhold.

Vi skal bygge lokal kapasitet og gjøres oss selv overflødige på sikt. Da må vi bygge administrasjonskapasitet hos dem vi samarbeider med. Kanskje ville vi gjort det enklere for oss selv ved å kjøre norske instanser fra Oslo til landsbygden i Afghanistan. Da ville vi imidlertid bommet på målet om å bygge lokal kapasitet.

Et annet dilemma handler om valget mellom risiko og å ivareta et humanitært mandat. I år er svinnet 1,26 prosent av omsetningen i norsk dagligvarebransje. Det tilsvarer 3,5 milliarder kroner. UD gransket nylig norske bistandsmidler tilbake til 2007. Da rapporten ble presentert i Dagsrevyen, ble det slått stort opp at 24 millioner, eller 0,03 prosent av bistanden ikke var kommet frem der den skulle.

Bistanden skal hjelpe folk som bor i land med fattigdomsproblemer og humanitære kriser. I tillegg er statsapparatene gjerne dysfunksjonelle, korrupsjonen utbredt og det er en betydelig sikkerhetsrisiko. Vi kunne valgt mer velfungerende samfunn, men da ville vi sviktet vårt humanitære mandat.

Spørsmålet er om vi i dag har en fornuftig risikodeling for offentlige midler. Noen år tilbake stakk en utro tjener av med et stort pengebeløp i Sudan. KN erstattet pengene for å kunne gjennomføre prosjektet. I tillegg betalte vil tilbake hele beløpet til norske myndigheter. Vi erstattet altså summen to ganger med egne midler. De skadelidende er mennesker som lever i fattigdom. Et mer fruktbart system for norske myndigheter ville sørget for en risikodeling.

Det at vi skal ha et konstant fokus på rapportering og dokumentasjon av at bistanden ikke kommer på avveie, betyr imidlertid ikke at bistanden fungerer optimalt og at vi alltid når våre mål. Fine og avstemte rapporter må ikke få oss til å tro at disse alene vil sikre fattigdomsreduksjon og utvikling.

Aftenpostens serie synliggjør også et tredje dilemma. Bistandsaktørene må vise at bistand er viktig for utvikling, men samtidig snakke nøkternt om hvilke resultater vi kan forvente. Norsk bistand får en uproporsjonalt stor rolle sammenliknet med andre politikkområder. Den totale globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land. Verdenshandelen beløper seg til 15.000 milliarder dollar. Klimaendringene kan koste oss 4000 milliarder dollar. Det finnes 600 millioner håndvåpen i verden. Norske myndigheter må gjøre politiske grep utover bistand. Det er her de store utviklingseffektene vil ligge.

En stor klump av godhet

2011-12-02T11:07:00.000+01:00

av Lars Laird Eriksen og Sindre S Tollefsen, Morgenbladet, 2.12.2011

Hva ligger bak begrepene «politisk korrekt» og «godhetsregimet»?

Hvordan brukes disse to merkelappene, og finnes det noen linker mellom dem? Etter 22/7 har mange nordmenn diskutert hvilken form vi ønsker på den offentlige debatten i Norge. Festivalleder for Protestfestivalen i Kristiansand, Svein Inge Olsen, sa nylig til NRK: «Min oppfatning har vært at veldig mye debatter, seminarer og alt sånt de siste årene har vært veldig politisk korrekt. Veldig lav toleranse for hvem som skal delta og veldig stor forutsigbarhet.»
Olsen er ikke alene om å snakke om politisk korrekthet. En rask gjennomgang av artikler i Atekst viser at begrepet ble brukt 1243 ganger på 90-tallet, mens det øker til 9674 ganger i det påfølgende tiåret.

Begrepet er ofte brukt som en negativ merkelapp og kan leses på tre ulike plan. De politisk korrekte anklages for å være arrogante, lite autentiske og intellektuelt slappe. Det arrogante ligger i makten som «de politisk korrekte» blir tillagt. «Ekspertkunnskapen» fremstilles som et lukket kretsløp, adskilt fra folk flest, praktiske erfaringer og sunn fornuft. Samtidig presenteres et bilde av at «de politisk korrekte» har maktens øre, eller til og med er maktens utøvere.
Det lite autentiske ligger i anklagen om at de politisk korrekte er mindre opptatt av å finne sannheten enn å finne meninger som gir prestisje i det lukkede besserwisserkretsløpet. Den politisk korrekte spør ikke «mener jeg dette?» men «kan jeg mene dette?»
Ut fra dette springer det ut to andre anklager. Det ene er anklagen om naivitet. Den politisk korrekte er, ifølge kritikeren, mer opptatt av å fremstå som godhjerta enn å løse faktiske problemer. Den andre anklagen ligger i at de politisk korrekte har plassert seg på toppen av en moralsk rangorden. Dette henger sammen med den tidligere nevnte arrogansen; den politisk korrekte ser ikke bare på seg selv om dyktigere, men også moralsk bedre, enn andre mennesker.
Til slutt blir de politisk korrekte fremstilt som intellektuelt late. Dette henger sammen med anklagen om manglende autentisitet. Den politisk korrekte griper til hva de toneangivende mener, fremfor selv å ta bryet med en selvstendig og ærlig sannhetssøken. Konsekvensen er at den politisk korrekte ukritisk adopterer en pakkeløsning av meninger. Hvis du har et korrekt syn på homsene, har du også det korrekte synet på innvandrere, i spørsmålet om arv og miljø, i miljøspørsmål og om feminisme.

Karl Ove Knausgård satte ord på kritikken av den politiske korrektheten. Tema var mannsrollen, en forlengelse av Knausgårds andre bok i «Min Kamp»-serien. Etter å ha fått mye kritikk fra flere hold, sa Knausgård: «Det som gjør meg forbanna, er ideologien i det, at det finnes et system av meninger og holdninger som utgir seg for å være absolutt sanne, og som ikke lar seg utfordre, fordi de også representerer det gode».
Vi vil bruke Knausgårds ord for å illustrere en sammenheng mellom tanken om det politisk korrekte og et annet begrep, nemlig godhetsregimet. Begrepet ble lansert av UiB-professor Terje Tvedt, om samrøret mellom partene som er involvert i bistand i Norge. Tvedt klarte å fange noe flere har tenkt: Fordi det er en hjertegod handling å gi bistand, er det ingen som egentlig bryr seg om resultatene. Videre: Fordi alle vil gjøre det gode, er det ingen som stiller kritiske spørsmål. Til slutt: Fordi alle er enige, er det likegyldig om de den ene dagen er generalsekretær i Røde Kors, og den neste dagen utenriksminister i Norge. De er bare en del av én stor klump av godhet og makt.
I sin bok «FrP-koden» fra 2007 peker Magnus Marsdal på hvordan denne godheten kan brukes som et maktmiddel: «Det er ikke utenkelig at noen, kanskje uten å være klar over det, anvender sin egen globale godhet som symbolsk våpen mot grupper som står lenger nede i den innenlandske samfunnskampen, og som er mindre veldedig innstilt.» Sitatet belyser en mulig sammenheng mellom de to begrepene: De som er en del av bistandsverdenens «godhetsregime» må ofte finne seg i å bli plassert blant «de politisk korrekte» også, og rammes dermed av den samme kritikken som nevnes innledningsvis i denne artikkelen.

«Det politisk korrekte» i bistandsbransjen opererer på minst to nivåer. Fra et utsideperspektiv fremstår hele bransjen som politisk korrekt, og alle som utøver bistandskritikk blir automatisk gjort til den slemme.
Ser vi på aktørene fra innsiden, går det et skille mellom aktørene langs minst tre akser. For det første går det en akse fra organisasjoner som arbeider gjennom et samarbeid med lokale organisasjoner i fattige land, og aktører som selv utfører jobben gjennom vestlige bistandsarbeidere.
For det andre går det en akse fra dem som velger å utfordre makthavere for å gjøre noe med årsakene til fattigdom, til mer tradisjonelle aktører som begrenser seg til å lindre konsekvensene av fattigdom. Her vil du for eksempel kunne konfrontere mektige norske særinteresser som norsk landbrukssektor, våpenindustri og oljebransje.
For det tredje går det en akse gjennom kommunikasjonsfeltet. På den ene siden står aktører som ser på sin egen kommunikasjon i Norge primært som et middel for å samle inn penger. På den andre står de som mener at bistanden står i fare for å stakkarsliggjøre mennesker som lever i fattigdom, noe som på sikt kan svekke en langsiktig kamp mot det samme problemet.
Begrepene får en paradoksal plass i debatten mellom bistandsaktørene. Alle føler at de sparker oppover: Fadderorganisasjoner som har entret markedet den siste tiden føler at de sparker oppover mot et selvgodt og bedrevitende miljø av etablerte, statsstøttede organisasjoner. De etablerte kan i større grad unne seg den luksus det er å komme med kontroversielle politiske utspill, uten å miste inntektsgrunnlaget sitt.
De mer politisk mobiliserende organisasjonene føler at de sparker oppover mot en tilsynelatende kompakt motstand mot å gjøre bistand kontroversielt. De opplever slett ikke at de representerer noen dominerende makt, verken i kampen om meningene, kampen om avgjørelsene, eller kampen om pengene.

Merkelappene de «politisk korrekte» og «godhetsregimet» er ikke nødvendigvis ment å treffe akkurat de samme aktørene, men det de utgjør er en tilsvarende retorisk teknikk. Det geniale med begge grepene er at de anklager noen for å representere et selvforherligende hegemoni, at de ikke er i stand til å tenke selv, og at de er forutsigbare. Dermed vil en hver kritiker umiddelbart fremstå modig, klarsynt og selvstendig tenkende.
Da er det viktig at å huske at begreper som «politisk korrekt» eller «godhetsregimet» ikke er noe mer enn hersketeknikker, og altså ikke reelle argumenter. Men merkelappene er effektive fordi de har et element av sannhet i seg: det finnes en liten, komfortabel og innflytelsesrik del av befolkningen som rammes av de to merkelappene.
Allikevel: Kampen for marginaliserte grupper i samfunnet og for en mer rettferdig verden kjempes av mange flere. Denne kampen er for viktig til å bli redusert til en kritikk av disse gruppene. Hvordan møte dette problemet? Bedre argumenter og en respektfull tone er en god start.

http://www.morgenbladet.no/article/20111202/OIDEER/111209991

Egoismens tidsalder

2011-07-19T11:25:00.000+02:00

av Sindre S Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp
på trykk i Dagbladet 19.07.2011

En vanlig og viktig fortelling om etterkrigstidas moralske landskap i Norge er som følger: Vi startet i en pietistisk og småborgerlig kristendom, gjennomlevde 1970-årenes moralske opprørstid og endte med nåtidens individualisme. I dag står enkeltindividets egen nytelse i sentrum.

Det er Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen som presenterer denne fortellingen i sin bok Egoisme fra 1999. Uten at de selv tilslutter seg denne historien, hevder de den er såpass utbredt at den utgjør en tolkningsnøkkel for mange i dag. Er denne fortellingen også med på forme nordmenns engasjement for mennesker i den fattige del av verden?

Parallelt med de nevnte epokene bygget bistandsaktørene seg opp i Norge. Min egen organisasjon, Kirkens Nødhjelp, ble stiftet i 1947. Vi er i høy grad tuftet på en kultur hvor nøkternhetsidealet står sentralt. Det er en plikt å bruke lite og dele av vårt overskudd.

Når jeg er rundt for å holde foredrag, møter jeg fra tid til denne forventningen også knyttet til dem som har dette som yrke. Uten at det sies så eksplisitt, høres det ut som en sammen med sin arbeidskontrakt bør akseptere en versjon av den gamle kallstanken.

Forventningen er forståelig, og illustrerer den tradisjonelle forståelsen av bistandens egenart. Mange ser bistand som et engasjementsbasert arbeid i et moralsk landskap, mer enn en profesjonalisert og kompetansedrevet bransje som skal levere resultater.

Utfordringen med denne tilgangen er at den av mange oppleves som moraliserende. Det gjelder både konkret med hensyn til dem som arbeider blant bistandsaktørene, men også i forhold til enkeltmennesker ellers.

Da fadderskapsorganisasjoner som Plan Norge og SOS-barnebyer gjorde sitt inntog på 1990-tallet, dukket det opp en annen type utviklingskommunikasjon. De representerte noe annet enn pliktfølelse. Nå handlet det om nærhet, følelser og identifikasjon. For hvem kan si nei til et nærbilde av et forlatt barn? Familier over hele landet fikk plutselig et nytt familiemedlem på kjøleskapet.

Jeg tror den nærhetsbaserte og følelsesdrevne identifikasjonsappellen til fadderorganisasjonene vil ha gode kår i overskuelig framtid. Det finnes knapt noen sterkere kraft enn å henvende seg til en givergruppe ved hjelp av barneøyne.

Problemet at den så langt bare har vært koblet til å skape empati og dekke det påfølgende behov for å støtte et konkret, tradisjonelt bistandsarbeid. Den ledsages sjelden eller aldri av et forsøk på å forklare lidelsens bakenforliggende årsaker. Dermed står bistandsorganisasjonene i fare for å framstille bistanden som en større muskel enn den faktisk er i kampen mot fattigdom.

Her bør bistandsorganisasjonene bidra med den åpenbare kunnskapen. Den årlige globale bistanden er i dag på om lag 100 milliarder dollar. Samtidig unndrar rike selskaper om lag 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land.

Den globale handelen, som i liten grad innlemmer de aller fattigste landene, beløper seg til 15 000 milliarder dollar. Dette roper på et folkelig engasjement som tar tak i de store spørsmålene.

Jeg tror det er mulig å nå gjennom med dette budskapet til flere. Men da kommer både plikt- og identifikasjonsappellen til kort. Vi trenger en tredje type appell, urettferdighetsappellen.

Urettferdighetsappellen er bedre enn plikt- og identifikasjonsappellen, fordi den lettere kan knyttes enkeltmenneskers rettigheter. Rettigheter er ikke noe mennesker som lever i fattigdom tildeles når rike mennesker finner det for godt. Rettigheter er noe man har i kraft av å være menneske. Urettferdighetsappellen kan kanskje virke abstrakt, men jeg tror den har et uforløst potensial.

Fra vi er svært små, etablerer alle en sterk følelse av hva som er rettferdig og urettferdig. De fleste gjenkjenner følelsen av å ha bli utsatt for andre menneskers misbruk av makt. Her ligger det en mulighet for bistandsaktørene til å overføre denne følelsen til å gjelde andre, selv om de bor langt unna.

Bistandsbransjens oppgave må være å skape og fange opp engasjement mot urettferdighet, og bidra til å gi det retning. Vi må ikke avkreve et «riktig» sett med holdninger, en ideologisk pakke, eller en spesiell livsstil, for at folk skal kunne delta. Vi må tilby fullverdige, pragmatiske muligheter for handling som bidrar til håndfaste resultater i vår tids viktigste saker.

For å sikre grunnleggende rettigheter, vil det i overskuelig framtid være nødvendig å bidra økonomisk til akutt arbeid under humanitære katastrofesituasjoner og i langsiktig utviklingsarbeid. Skal vi sikre de virkelig store gevinstene, må vi samtidig støtte de organisasjonene som arbeider for å bedre politiske rammevilkår. Dette gjelder både ved hjelp av egne økonomiske bidrag, men minst like mye ved å bruke sin egen stemme. Slik kan en bidra til at myndigheter, selskaper og religiøse ledere forandrer praksis.

Urettferdighetsappellen må ta sitt utgangspunkt i en maktanalyse. Det betyr at vi må identifisere hvilke rettigheter som unndras mennesker i fattige land, og hvem som gjør det.

Svaret på det spørsmålet er noen ganger å finne hos makthavere i de enkelte landene det gjelder. Andre ganger er det å finne hos oss i den rike del av verden og noen ganger, begge deler. Det enkleste ville kanskje vært om dette fulgte tradisjonelle høyre- og venstreakser. Slik er det dessverre ikke.

En finner ikke alltid svaret ved å lete i «ondskapens triangel» (IMF, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon). Vi trenger ikke å gå lengre enn til den norske regjering. Det burde holde å peke på hvordan norske olje-, landbruks- og våpeninteresser trumfer utviklingshensyn hver gang de kommer i konflikt.

Disse egeninteressene er ikke nye, men er kanskje vår tids tydeligste form for egoisme.

Essay - Ny Tid - April 07

2007-04-25T14:52:00.000+02:00

Gartnerangst

Våre politikeres angst for å redusere bøndene til gartnere er viktigere enn utviklingshensyn.

[essay] Forhandlingene i Verdens Handelorganisasjon (WTO) ble nylig tatt opp igjen India. I sentrum står landbruksforhandlingene, som påvirker hverdagen til 70% av verdens fattige. I et slikt lys er den norske skyttergravskrigen om landbruket og WTO slik den fremstår i norske medier et trist skue. Så langt er den eneste vinklingen de store norske mediene finner verdt å dekke den som fremstiller norske bønder som hovedhinderet for utvikling i sør.

I denne saken må imidlertid gamle dikotomier kastes på historiens skraphaug. Vi må beherske en balansekunst som skaper skreddersydde hull i våre tollmurer for de fattigste landene, et politisk spillerom som aksepterer solide tollmurer på de fattigstes side, samt subsidier på vår side som støtter den riktige type driften. Det hele må bindes sammen av et kraftfullt multilateralt regime med fryktede sanksjonsmekanismer under WTO.

En vesentlig brems i forhandlingene er subsidiene til landbruket. Når det franske selskapet Beghin Say mottar subsidier på 236 millioner euro per år og dumper 450 000 tonn sukker ut i verden som ødelegger for sukkerprodusenter i sør er det noe alvorlig galt – og stikk i strid med alle postulater om en rettferdig – for ikke å si en fri – handel.

Nå er det ikke i seg selv noe galt i å subsidiere egne bønder. Den må imidlertid begrunnes ut fra hensyn som opprettholdelse av arbeidsplasser i distriktet, ivaretakelse av et biologisk mangfold og kulturlandskap – og ikke bidra til legitimeringen av et globalt dumpinglandbruk. Det er de produksjonspremierende subsidene som bidrar sterkest til dumpingen, de er disse som må bort, selv om enkelte norske bønder er bekymret for at de da vil reduseres til gartnere.

Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO. Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av den produksjonspremierende internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet i fattige land. Slik blir vår frykt for å gjøre bøndene til gartnere en mental sperre for å utvikle nye subsidieregimer.

Retorisk har bondeorganisasjonene i Norge rett - hovedkonfliktlinjen går ikke mellom fattige bønder i sør og småbønder i Norge. Bondelaget gir inntrykk av at de har samme interesser som småbønder i sør. De politiske kravene er imidlertid på lik linje med storbøndene i Frankrike - fortsatt og helst økte produksjonspremierende subsidier for å opprettholde et industrilandbruk.

Underlig nok har ikke lillebrødrene Bonde – og Småbrukarlaget sett sin strategiske mulighet. Når premisset er at de fattige landene nå danner en felles front for å knekke de produksjonspremierende subsidiene – og vi ser progresjon på dette punktet i forhandlingene - er det en lissepasning for mer subsidier i deres ånd. Støtte til distriktsbosetting, kulturlandskap og biologisk mangfold er ikke det samme som produksjonsstøtte.

Nå har Bondelagets strateger utvilsomt gjort en god jobb med å verve medspillere blant dem med moralsk slagkraft. De bør imidlertid vokte seg vel for å fremstille seg selv som fattige bønders talerør i Norge. På sitt verste driver de utviklingspolitisk villedning av norsk offentlighet.

Blant de tydeligste er følgende: ”Siden de fattigste landene har null toll på import til Norge, har de i dag en konkurransefordel sammenlignet med andre land”. (Leder i Norges Bondelag Bjarne Undheim, Aftenposten 28.11.05)
Hvordan er det mulig for Undheim å komme med en slik uredelighet? Undheim vet meget godt at når mosambikanske bønder prøver å komme seg inn på det norske markedet med sitt sukker, konkurrerer de med danske kolleger som er så tungt subsidiert at det kan selge varene sine for en fjerdedel av produksjonsprisen.

Villedningen akkompagneres av merkingskampanjen ”Godt norsk”, hvor norske forbrukere klart og tydelig instrueres i hva de bør velge. På denne måten settes utenlandske matvarer indirekte i et tvilsomt lys. På merkeordningens egne sider kan man lese at ”Godt Norsk-merket skal hjelpe deg som forbruker til å finne fram til det gode ved det norske”. Fellesrådet for Afrika stilte det betimelige spørsmålet: Når blir merkeordningen ”Godt afrikansk” å se i norske butikkhyller?

Dessverre forsterkes merkingen ved hjelp av norske myndigheter. Fra landbruks – og matdepartementet rettes tiltak mot skoleelever. I 2005 ble konkurransen ”Beste kortreist mat klasse” lansert. Målet var ”å øke elevenes bevissthet om verdien av lokal matproduksjon”.

Få afrikanske småbønder har en romslig statskasse i ryggen, men endringene i toll – og subsidieregimer presses frem fordi fattige land har dannet felles front i WTO, de trenger imidlertid advokater i nord.

Så hvilke grep kan vi umiddelbart gjøre? En start er å kjempe for økt åpenhet. Under WTO er medlemsland allerede bedt om å rapportere subsidiekomponenten per produkt. Ifølge artikkel 18. i WTO-avtalen skal alle land gi nøyaktige beskrivelser av sine støtteordninger senest 120 dager etter at de er innført.

Dessverre unnlater rike land å følge denne praksisen, og Norge er intet unntak. Uttalelser i media illustrerer med all tydelighet den norske unnlatelsessynden når norske myndigheter ved avdelingsdirektør Sverre Kvakkestad i Landbruks- og matdepartementet sier: ”Det er nesten ingen land som har gjort det i WTO” (Nationen 03.11.06).

Når dette kommer i tillegg til statssekretær i UD, Monica Stubholdts (Sp) gjentatte avvisninger av et styrket notifiseringsregime her i Ny Tid, sier det mye om norske styresmakters manglende vilje til å gripe an helt sentrale utviklingspolitiske utfordringer.

Her på tunet vil en endring i subsidieregimet åpenbart få konsekvenser for landbruket. I dag er landbruksområdet det klart sterkest subsidierte i internasjonal handel.

Støtteordningene i vestlige land har også økt vesentlig de siste årene og totalt utgjør den i dag fem ganger så mye som bistanden til fattige land.

I dag opprettholdes subsidieringen av landbruket gjennom et høyt tollvern som gjør det mulig med høyere priser i butikken – slik støttes bøndene gjennom en prisstøtte fra forbrukerne. Disse overføringene utgjør om lag 11 milliarder kroner. Strategien til Bondelaget har så langt vært å kreve kompensasjon av et eventuelt kutt i tollmurer gjennom en direkte støtte fra staten i form av produksjonspremierende subsidier.

Christian Anton Smedshaug i Norges Bondelag gir et grundig svar til undertegnede i Ny Tid (13.10.06) på hvorfor han mener subsidiedebatten ikke er den mest relevante. Innlegget bygger på tall som viser at kutt i subsidiene ikke vil ha den ønskede utviklingseffekten.

For det første nevner imidlertid ikke Smedshaug hvilke konsekvenser dumping av subsidierte varer har når de ødelegger sårbare markeder i sør. For det andre nevner han heller ikke at selv små oppjusteringer i eksport som følge av endringer i subsidier vil kunne har flere positive ringvirkninger.

Erfaringer fra Asia viser at økt etterspørsel som følge av subsidiekutt skapte økte insentiver for investeringer, genererte arbeidsplasser, stimulerte den generelle økonomiske veksten og bidro til kapital for fremtidige investeringer. Dette skjedde imidlertid innenfor et tydelig politisk handlingsrom, noe vestlige land gjennom de globale finansinstitusjonene ikke har tilkjent en hel del fattige land.

Vi må samtidig avslutte debatten hvor vi ser ulike tiltak under WTO-systemet isolert. Det er en tendens til å argumentere mot gode løsninger fordi det kan se ut som de ikke umiddelbart vil få den ønskede effekten. Svært ofte er årsaken omkringliggende omstendigheter som manglende redistribuering av inntekter og dårlig styresett. Disse kan imidlertid ikke brukes om argumenter mot økt handel, det er snarere et argument for økt norsk støtte til organisering av interesseorganisasjoner, sivilsamfunnsaktører i hvert enkelt land og målrettet bistand for å utnytte økt politisk handlingsrom.

Dette må igjen skje sammen med en hel del andre tiltak, for eksempel innen bistandssektoren, på områder som utbygging av infrastruktur, kvalitetssikring av produkter og prosjekter for godt styresett.

Det er imidlertid langt fra Bondelagets skyld alene at debatten står i stampe. En av de vesentligste bidragsyterne til at den norske debatten står i stampe er norske medier, som kun makter én eneste vinkling når de dekker WTO og landbruk. Det er den om hvor fæle norske bønder er som holder lutfattige bønder i sør ute fra norske markeder.

Sist ut var Oddvar Stenstrøm som fikk løftet sin populistiske pekefinger mot bøndene i TV2s ”Holmgang” i januar. Leter du deg tilbake i TV2s arkiver til oktober 2005 finner du nøyaktig samme debatt. Problemstillingen var identisk og aktørene de samme. Posisjonene er ikke flyttet en millimeter.

De som hadde håp om en mer nyansert fremstilling hos storesøstrene i NRK blir nok skuffet når deres journalist Tone Bergmoen spør: ” Hvem bør vi være solidariske med, norske bønder eller bønder i fattige land, som vil ha svært god nytte av lavere importavgifter på varene de selger”? (NRK 11.10.05).

Den norske handelsdebatten lider under den klassiske motsetningen mellom proteksjonister og liberalister, noe som ødelegger rommet for politisk nytenkning.

Rammene for debatten opprettholdes av en uhellig allianse av medier, bønder og politikere med like enkle løsninger.

De toneangivende mediene stiller nemlig ikke spørsmålstegn ved om en flat liberalisering vil virke automatisk velstandsgenererende. En rapport fra den britiske bistandsorganisasjonen Christian Aid viser at Afrika Sør for Sahara har tapt 272 milliarder dollar i løpet av de siste 20 årene etter å ha blitt påtvunget liberalisering av sine markeder. Dette tilsvarer beløpet denne regionen har mottatt i bistand i løpet av samme periode.

Tall fra den britiske organisasjonen Oxfam viser til alt overmål at flere fattige land i dag er langt tettere på de mest ytterligående liberaliseringsmålene enn EU og USA. I Afrika sør for Sahara har hele 16 land anvendt den nyliberale resepten og er i dag langt mer åpne enn EU, uten at pasienten ser ut til å ha blitt noe friskere av den grunn.

At fattige bønder ikke umiddelbart vil nyte godt av en flat liberalisering ble også påpekt gjennom Bondelagets rapport ”Bøndene, milliardærene og verdenshandelen”. Rapporten kom høsten 2005 og gikk i strupen på norske mediers WTO-dekning. Hovedpoenget var at global agrobuisness ville ta over norske bønders markedsandeler ved en liberalisert verdenshandel og ikke lutfattige bønder i fattige land.

Hvilken dokumentasjon han legger til grunn er uklart, men kanskje har Klassekampens Alf Skjeseth rett i sin artikkel ”Den gode fiende” (16.01.07) når han sier at ”journalister som ikkje har verva seg til den ideologiske krigen mot landbruket, fann nyttige korrektiv og viktig informasjon i rapporten”.

Skjeseth omtaler i samme artikkel Norsk landbrukssamvirke på følgende måte: ”Samvirke er å virke saman, å sameine kreftene for felles beste”. Kritikk av Samvirket avskriver han med følgende passasje ”Det er ein del av det pure bondehatet som tidligere stod sterkt i arbeiderrarsøla, men som no er langt klårere artikulert frå den politiske høgresida og nyliberalismens ideologar”.

Skjeseth er en av Klassekampenredaktør Bjørgulv Braanens våpendragere og bidrar sterkt til å opprettholde høyre-venstreaksen som i denne saken er lite konstruktuv, og som til alt overmål slås sammen med by-landaksen.

Det viser seg at den norske debatten i liten grad gir rom for å være tilhenger av et sterkt, regelbasert multilateralt handelsregime, som beskytter mot den sterkestes rett, et romslig politisk handlingsrom for fattige land, kombinert med erkjennelsen om at handel er den mest effektive måten å overføre velstand fra rike til fattige mennesker. Men denne mellomposisjonen er nødvendig, og de mest realistiske agentene for denne forandringen finnes i miljøene knyttet til den sittende regjeringen, samt solidaritetsorganisasjonene, akademia og i enkelte nisjemedier.
Så vel landbruksaktørene som medier og politikere bidrar i dag sterkt til å opprettholde de tradisjonelle høyre-venstre og by-land dikotomiene. Dette skalker alle dører og vinduer og slipper inn lite ny luft for nytenkning. Vår nasjonale debatt må ta innover seg at den trenger et nytt og videre rom – og ha klart for seg det overordnede - at dette er en utviklingsrunde.

Klimatall

2007-01-19T14:01:00.000+01:00

Jeg jobber litt for Kirkens Nødhjelp på si om dagen. Vi skal kikke nærmere på klimaendringer utover våren.

Siden jeg er en fersking på området, trengte jeg litt påfyll av fakta. Her er resultatet:

Klimatall for begynnere
*Kyoto-avtalen strekker seg fra 2008-2012. Per 28. september 2006 hadde 166 land og regionale økonomiske samarbeidsorganisasjoner sluttet seg til protokollen.

* Avtalen innebærer at globale utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå i perioden 2008–2012.

*I følge Norges forpliktelser til Kyoto-avtalen, har Norge lov til å slippe ut 1 % mer CO2 enn i 1990. I dag slipper vi ut 8% mer.

*USA, som sto for 36,1 % av industrilandenes utslipp i 1990, har erklært at landet ikke vil ratifisere avtalen.

*Utviklingslandene har ingen utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen.

*I følge FNs klimapanel, IPCC, må man redusere utslippene av karbondioksid med 60 – 80% for å nå ønsket nivå. Globalt betyr dette at det akseptable utslippet av CO2 per person er 1,1 tonn årlig.

*Norge slipper ut omtrent 11 tonn CO2 pr innbygger. USA slipper ut nesten 20 tonn CO2 pr innbygger. I Bangladesh slipper hver enkelt ut 0,2 tonn CO2.

*Mengden CO2 i atmosfæren har økt med omtrent 35 % på rundt 150 år.

*Den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med 0,6 grader de siste 150 år. Temperaturen i Arktis har steget nesten dobbelt så raskt.

*Vesten, som utgjør mindre enn 20 % av verdens befolkning, har stått for nesten 85 % av verdens samlede klimagassutslipp.

* De samlede utslippene av klimagasser i Norge økte med ca 10 % i perioden 1990-2004. Veksten var sterkest på midten av 1990-tallet. Deretter flatet veksten noe ut. Økningen skyldtes først og fremst veksten i petroleumsvirksomheten.

* Ca 85 % av verdens kommersielle energiforbruk dekkes av fossile energikilder, og veksten i energiforbruket vil i stor grad komme med de samme kildene og føre til en tilsvarende økning i klimagassutslippene.

* FN antar at det i 2050 vil være 150 millioner klimaflyktninger i forhold til dagens 25 millioner.

*Hvis Grønlandsisen smelter, vil havet stige syv meter og landområder som Florida, Bangladesh og Nederland vil ligge under vann. Resultatet vil bli over 100 millioner klimaflyktninger.

*I følge FN vil en havstigning på 1,5 meter legge 16% av Bangladesh under vann, noe som rammer 17 millioner mennesker.

*Temperaturstigningene vil ifølge framskrivningene føre til en stigning i havnivået på mellom 9 og 88 cm fram til 2100. På grunn av klimasystemets treghet vil havet fortsette å stige i mange århundrer etter at klimagassutslippene er stabilisert.

*EU viser til at mens unionens utslipp av klimagasser vil synke
fra 14 % av verdens totale utslipp i 2000 til åtte % i 2050, vil utslippene øke i store land som Kina og India.

*I Kina venter man at det totale energiforbruket skal dobles fra 2002 til 2030 – hvorav nærmere 90 % av økningen kommer fra fossile energikilder. I India venter man at energiforbruket vil øke med 90 % innen 2030 – hvorav 80 % vil komme fra de samme typene energikilder. Den forventede økningen energiforbruket i OECD-landene er langt mindre spektakulær – 30 % innen 2030. Disse tallene underbygger den tradisjonelle analysen – at utfordringen nummer én er utslippsøkningene i Kina.

*Mens Kina vil øke sitt forbruk av olje per dag fra 2002 til 2030 med 7,8 millioner fat, vil den tilsvarende økningen i USA være på 6,6 millioner fat. Økningen i USAs totale oljeforbruk per dag er faktisk dobbelt så høy som økningen i India – som øker med tre millioner fat daglig.

*Siden før-industriell tid, det vil si fra om lag 1750, og fram til i dag, har utslippene av karbon fra forbrenning av fossil energi økt fra nær null, til om lag seks milliarder tonn per år.

* Dersom temperaturen skal stabiliseres på et nivå to grader høyere enn 1990-nivået, må konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren stabiliseres på 450 ppmv (antall CO2-molekyler per million luftmolekyler) innen 2050. For å oppnå en slik stabilisering må utslippene halveres innen femti år, og reduseres med nærmere 80 % innen 2100.

*FNs klimapanel har utarbeidet framtidsbilder for klimagassutslipp, såkalte klimagasscenarier. Disse gir en CO2-konsentrasjon i atmosfæren som minst fordobles fra i dag og fram til 2100, dersom ikke nye tiltak iverksettes. Blant annet på denne bakgrunn anslår panelet en økning i den globale gjennomsnittstemperaturen på mellom 1,4 °C og 5,8 °C i løpet av de neste 100 år. Dette vil i så fall være den raskeste økningen i middeltemperaturen på 10 000 år og gi den høyeste globale middeltemperaturen på 150 000 år.

*Det forventes en nedgang i produktiviteten i jordbruket på inntil 30 % innen 2100 i mange tropiske og subtropiske land, dvs. land der mange millioner mennesker allerede lider av underernæring.

Kilder: Cicero, Zero, Miljøverndepartementet, Bellona, Klimakutt.no, Natur og Ungdom, Changemaker.

Fredag 19.januar hadde generalsektretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, en klimakronikk i Dagbladet.

Den globale klassekampen?

2007-01-15T15:42:00.000+01:00

Er ønske om en dypere integrert global fagforening kommet nærmere?

I søndagens utgave av Dagsavisen kan vi lese om nye globale initiativ for å globalisere fagforeningene. Det hele druknet selvsagt i gjørmebadet Valla vs.Yssen, men er verdt å merke seg.

Lakmustesten blir om vi nå virkelig ser en reell forbrødring mellom gutta på gølvet i sør og nord. Med økende gap i interesser har jo de siste årene vist at pendelen snarere har beveget seg i motsatt retning - med nye allianser mellom fagforeninger i sør som ser allianser med multinasjonale selskaper som en mulighet for vekst.

WTO på TV2: Trist debatt

2007-01-12T10:09:00.000+01:00

Med et par hederlige unntak var onsdagens Holmgang-debatt et trist skue.

16 måneder etter dukket en ny debatt opp i Holmgang, med mer eller mindre de samme aktørene, med de samme standpunktene. Siden WTO-debatten virkelig stormet høsten 2005 er det ingen bevegelse, ingen fremgang.

Å få landbruk og WTO til å handle om noe annet enn tariffer og norske bønders manglende ansvarstagen virker som tilsvare kampen mot gravitasjonskraften.

Norske journalister er opptatt av en eneste ting: hvor jævlig norsk bondekorporatisme er når de - egenhendig - holder lutfattige bønder ute fra sine merkeder.

Journalistene henger selvsagt igjen i den eldgamle by-land aksen som i alle år har vært en sentral akse i norsk politikk. Den er enkel, den har alle de konnotasjonene den "progressive" byeliten trenger og er intet annet enn barnslig.

La meg prøve å si det en eneste gang til: hovedkampen må stå om å få slutt på skadelige SUBSIDIER. Kutt i tariffer er meningsløst så lenge de ikke kommer etter subsidieregimet er lagt om. Jeg fatter ikke at det skal være så fryktelig vanskelig.

Vel, alt er imidlertid ikke bare trist å leit. For å gi fredagen et lite løft, sjekk ut min gode venn og allierte, Eivind Archers kronikk i dagens utgave av Morgenbladet. Flere grunner til å være stolt av både Kirkens Nødhjelp og SV!

Merk også at etter Kirkens Nødhjelps langvarige press snakker flere av de sentrale aktørene, som Attac, Bondelaget og Bonde og Småbrukarlaget om deling av internstøtten. Dessverre foregår dette utenfor medienes søkelys - men det er her ny politikk nå vil skapes. Bra!

Intimitetstyrann?

2007-01-06T10:32:00.000+01:00

Har Fredric Hauge rett når han anklager Helen Bjørnøy for å gjøre klimapolitikk til en sport for enkeltindividet?

I hele min tid i idealist-Norge har kampen stått mellom vårt og mitt ansvar.

"Vårt ansvar" betyr at man tror politiske løsninger og endringer på strukturnivå er det enkeltindividet skal fokusere på. Dette kan skje på forskjellige måter - for eksempel gjennom direkte engasjement i et politisk parti - eller målrettede kampanjer mot politiske beslutningstakere - gjennom en NGO. De tydeligste fanebærerne har vært den ideologisk orienterte venstresiden og i økende grad - ungdomsbevegelser i globaliseringsmiljøet.

"Mitt ansvar" betyr at man tror enkeltindividenes valg i sin egen hverdag er det som teller når alt kommer til alt. Eksempler er kompostering, kjøp av miljøflykvoter (dog helst tog i stedenfor) og bruk av kollektive tilbud fremfor bil. Fremtiden i våre hender, miljøvernministre og deler av det venstreorienterte kirkelige miljøet har vært opptatt av dette.

(Så vil den balanserte si "jeg vil gjøre begge deler" - jada - men da blir denne debatten veldig kjedelig)

Hauge anklager altså Bjørnøy for å preke intimitetspolitikkens sak (Redaksjon1 onsdag 3.jan). Han er ikke den første som anklager miljøvernministre for dette. Og kanskje har han rett, men det har mer med miljøvernministeren manglende politiske makt å gjøre enn hennes ønsker om politiske grep.

Når Hauge rammer inn utspillet sitt med å peke på LO og Ap som miljøpartnere skyter han seg imidlertid kraftig i foten. Han har tydeligvis en strategisk agenda som er prisvedig nok (vi trenger LO og AP med på laget) - men den virkelighetsbesrivelsen han her legger for dagen er intet annet enn faktisk feil.

Bjørnøy bør på sin side være ekstremt oppmerksom på å redusere klimadebatten til et spørsmål om enkeltindividets moralske ansvar. Det er en avsporing ift hvor hovedfokuset må ligge.

Fortjent kritikk fra Kristin

2006-11-28T15:41:00.000+01:00

Bård Lahn i Natur og Ungdom fortsetter sammen med enkelte andre i miljøbevegelsen den endeløse hakkingen på SV i miljøspørsmålet. Søndag hadde Halvorsen fått nok.

– Dere er gode lobbyister, men dere må nå komme ut av rollen som en slags fraksjon i SV. Dere må nå begynne å oppsøke de andre partiene også!

Halvorsen har rett. Natur og Ungdom har på flere områder vært gode strateger. Men nå er de på ville veier.

Hvordan kan de glemme hvem som har snudd underveis i denne kampen? (Senterpartiet), hvem som er klimaverstingene (Arbeiderpartiet).

Det er synd å se at bevegelsen som ligger mitt hjerte nærmest, Changemaker, har tatt del i det store hylekoret - som skyter fullstendig feil.

SV er på veg mot kanonsuksess i denne regjeringen. Takket være knallhard kamp for de aller viktigste sakene i vår tid. Nå er det på tide at kreftene forenes og at vi holder tungen bent i munnen.

Halvorsens utspill

Nytenkning?

2006-11-24T15:21:00.000+01:00

Etter debatten om "Globalkartet" i Ny Tid sendte debattredaktøren stafettpinnen til Utenriksdepartementet. Se hva de svarer om subsidier her.

Ny Tid skriver:
Vi trenger politisk entrepenørskap, skrev Sindre Tollefsen i debatten om Globalkartet som har rast i Ny Tid de siste ukene, og vist at WTO-spørsmål skaper nye politiske skillelinjer. For å komme videre i debatten er det nødvendig å skitne til fingrene og gå inn i de konkrete forslagene om hvordan de internasjonale spillereglene kan utformes til de fattiges fordel.

I sommer ba Ny Tid Utenriksdepartementet (UD) svare på et forslag fra Kirkens Nødhjelp om en ny modell for støtte til landbruket. Forslaget går i korthet ut på at hvert land skal rapportere subsidiene på eksporterte produkter til WTO, slik at fattige land kan ilegge en tilsvarende toll på importerte produkter. Den gang ville ikke UD svare. Når forslaget nå på ny dukket opp i debatten om globalkartet, har vi gitt UD en ny mulighet til å svare. Red.

Konkurrere på like vilkår
av Liv Monica Stubholt (Sp), Statssekretær UD.

[utvikling] Eksport av subsidierte landbruksvarer er ofte problematisk, det kan bidra til kunstig lave priser som gjør u-landenes landbruksprodukter lite konkurransedyktige. Den type støtte som gjør mest skade i denne sammenheng er den direkte eksportstøtten. Til tross for at vi selv fortsatt bruker eksportstøtte støttet Norge beslutningen på WTO-toppmøtet 2005 i Hong Kong å fjerne denne støtteformen innen utgangen av 2013 (forutsatt at Doha-runden fullføres).

Konkurransesituasjonen på verdensmarkedet og i nasjonale markeder, undergraves også på grunn av eksport av landbruksvarer som har nytt godt av nasjonal støtte, såkalt intern støtte. I forbindelse med WTO-forhandlingene har enkelte derfor gått inn for å få ned støtten til eksporterte varer fremfor varer til hjemmemarkedet, dvs at man i tillegg til å fjerne den direkte eksportstøtten fokuserer på tiltak som kan fjerne eller motvirke effekten av internstøtte som kommer eksporterte varer til gode, det kan skje uten at internstøtte til varer som selges i hjemmemarkedet blir berørt på samme måte. Som et alternativ til dette konsept er det også blitt foreslått at u-land kunne pålegge en toll for å jevne ut støtten en importert vare har fått slik at deres egne varer ikke blir utkonkurrert i sitt eget marked.

I 2002 foreslo Norge i WTO-forhandlingene å skille mellom støtte til landbruksproduksjon for innenlandsk forbruk og støtte til produksjon som eksporteres. Vi foreslo å redusere støtten til varer for eksport med 60 %, mens støtte til varer for hjemmemarkedet skulle reduseres med 20 %. Dermed minskes en del av konkurransevridningene som særlig rammer u-landene, samtidig som man har mulighet for å støtte produksjon for hjemmemarkedet.

Norge fikk ikke oppslutning til dette. Landbrukseksporterende utviklingsland mente at forslaget ville begrense deres mulighet til å konkurrere på like vilkår på de rike landenes subsidierte markeder, og man ønsket derfor en reduksjon av alle typer subsidier. Landbrukseksporterende i-land mislikte forslaget fordi de ville måtte redusere sin internstøtte mye mer enn ikke-eksporterende land. Andre mente det var praktisk vanskelig å lage en slik to-deling, særlig når noen landbruksvarer inngår i andre varer, og selges gjerne både hjemme og til eksport.

Ideen om innføring av en utjevningstoll knyttet til subsidie-komponenten ble av samme grunn ansett av mange som vanskelig å gjennomføre. Mange fryktet også misbruk av ordningen. Men elementer av denne ideen drøftes fortsatt i forbindelse med diskusjonen rundt såkalte "Special Products". ”Special Products” kategorien omfatter varer som utviklingslandene kan få egne, mer beskyttende regler for, dvs en annen behandling enn den tollreduksjonen andre varer vil få.

Disse ideene vil vi fortsatt ha med oss fremover. Det viktigste er at forhandlingene i Doharunden blir gjenopptatt. Bare da vil de allerede oppnådde fremskritt for utviklingslandene kan bli gjennomført, herunder avviklingen av den direkte eksportstøtten.

Dis rundt Diesen

2006-11-15T23:48:00.000+01:00

Dagsrevyen hadde en underlig vinkling her om dagen. Bjørn Jacobsen (SV) var visstnok enig med Sverre Diesen (drøy forsvarssjef).

Bakgrunnen var at forsvaret ble mindre. Diesen skal visstnok kutte et par garnisoner langs norskekysten. Dette synes Jacobsen er fint.

Jeg tror imidlertid å si at de to er enige om det norske forsvars fremtid er å trekke det noe langt.

Diesen er opptatt av å gjøre norske militære kapasiteter mindre, mer mobile og topptrente. Jacobsen vil ganske enkelt bruke mindre på forsvar.

Nå tror jeg absolutt vi trenger debatten om hvilke norske soldater vi vil ha. Få, topptrente, eller mange og litt mindre topptrente?

I forlengelsen av denne problemstillingen vil mange stille spørsmål om ikke dette handler om folkelig kontroll over militæret. Er det ikke slik at betalte elitesoldater står lengre unna Ola Nordmann enn de pornobladlesene gutta i brakken i indre Troms?

Bjørgulv Braanen sporer litt av i dagens leder, hvor han er fortsetter kampen for territorialforsvaret. Dette pakkes inn av følgende kritikk: "Ved sin monomane insistering på at Norge skal innrette all kapasitet på å delta i internasjonale operasjoner, baserer Sverre Diesen seg indirekte på at disse haukene i Nato vinner fram".

Jeg tror ikke dette skal handle om at Norge skal delta ute eller ikke. Jeg tror heller ikke at topptrente norske soldater med spisskompetanse er noe umiddelbart onde.

Men spisskompetanse på hva? Her er det debatten bør kjøres omkring det norske forsvar. Denne regjeringen har vist (og vil forhåpentligvis fortsette å vise) at FN har rangen når det kommer til militære prioriteringer.

Da trenger vi en debatt om hvordan norske soldater trenes. Hva er det vi vil vil med det norske militær? Hvilke spisskompetanse er det vi skal tilby?

Kronikk i Bergens Tidende

2006-11-15T10:11:00.000+01:00

Rød og blå utviklingsdebatt

I den norske utviklingsdebatten hindrer uredeligheter og enkle dikotomier livsviktig politisk entrepenørskap.

Av
Halvor Finess Tretvoll, forfatter av boken ”Kosmopolitikk”, Sindre Stranden Tollefsen, SV-medlem (BT 14/11-06)

Bergens Tidende har gjort en forbilledlig innsats med sitt fokus på WTO i løpet av sist år. Debatten er avgjørende, all den tid 70% av verdens fattige i dag er bønder – og avhengige av spillereglene i verdenshandelen.

I sommer veltet WTO-forhandlingene etter en vedvarende dragkamp mellom de mektige seks aktørene USA, EU, Brasil, India, Australia og Japan. Med ulik styrke ble dette mottatt med applaus av organisasjonene i den norske ”Handelskampanjen”, en allianse bestående av norske solidaritets- og bondeorganisasjoner.

Premissleverandørene for det som kunne vært en utviklingsfremmende aktør, er en blanding av gamle menn fra den ortodokse venstresiden, enkelte ungdomsorganisasjoner, samt bondeorganisasjoner med sterke egeninteresser. Med den sittende regjering har de dessverre et visst gjennomslag.

Bondeorganisasjonene manøvrerer som vanlig strategisk og har fått flere nyttige medspillere i solidaritetsmiljøet. Dessverre gjentar de stadig uredeligheter. Her kommer noen av de viktigste:

Liberalisering av landbrukshandelen vil kun komme rike storbønder til gode. Vi bør derfor redusere den globale handelen og satse på lokal matproduksjon.

(Natur og Ungdom på egne hjemmesider 26/07)

Isolasjonisme er ikke svaret for fattige land. Uten velstandsoverføring fra nord til sør er utvikling umulig. Og handel kan bidra til en slik global omfordeling. Dette er et spørsmål som bør dreies til å handle om godt styresett i de enkelte landene. Hvorfor vil ikke Handelskampanjen heller bidra til organisering og omfordeling i utviklingslandene slik at handelen kommer alle til gode? Vi kan med solid dekning i historien fastslå at Bondelaget har spisskompetanse på området.

Neste villedning handler om at Norge har null toll for de fattigste landene, noe som brukes som et bevis på at handel med landbruksvarer ikke fungerer for disse: ”Siden de fattigste landene har null toll på import til Norge, har de i dag en konkurransefordel sammenlignet med andre land”. (Leder i Norges Bondelag Bjarne Undheim, Aftenposten 28.11.05)

Hvordan er det mulig for Undheim å komme med en slik uredelighet? Undheim vet meget godt at når mosambikanske bønder prøver å komme seg inn på det norske markedet med sitt sukker, konkurrerer de med danske kolleger som er så tungt subsidiert at det kan selge varene sine for en fjerdedel av produksjonsprisen.

Den tredje bevisste villedningen er knyttet til debatten om bilaterale avtaler – altså handel mellom to land. Det er internasjonal enighet om at disse er det verste for utviklingslandene, fordi de ofte inngås mellom en fattig og en rik aktør – med en asymmetrisk maktfordeling som rike land utnytter grovt for å utvide markedene for egen industri.

Eli Reistad, nestleder i Bondelaget, sier i Nationen 26.09: ”Men bilaterale avtaler har jo eskalert siden WTOs start!” Reistad unnlater imidlertid å spørre hvorfor, på tross av at årsaken er åpenbar. Fattige land har gått sammen i WTO for å holde følsomme områder utenfor avtalene. Gjentatte ganger har store grupperinger av fattige land formet effektive motkrefter når de mest offensive liberalistaktørene har ønsket seg adgang til deres markeder – spesielt innen tjenestesektoren.

Disse knallharde rundene i WTO-systemet – mot en stadig styrket u-landsfront - har gjort sitt til at rike land oppretter andre kanaler for å få innpass. Dette må jo være et åpenbart argument for at Norge bør stå hardt på kravet om et multilateralt regime som disiplinerer de mest hensynsløse blant de mektigste aktørene. Og dette må gjøres i WTO – det finnes intet alternativ.

I motsatt ende av det politiske spekteret finner vi talsmennene for en uforbeholden, flat liberalisering av handelen med landbruksvarer. En av de sentrale aktørene er avisen Dagens Næringsliv, som fastslår uten forbehold på lederplass at ”En friere handel vil gi høyere vekst og større markeder internasjonalt, og det bidrar til gode tider i Norge” (26.06).

En annen av liberalistenes våpendragere, Unge Høyre–leder Torbjørn Røe Isaksen, gjør seg til eksponent for det samme når han sier at ”mye av gevinsten vil bli hentet fra en liberalisering av handel med landbruksvarer, noe som blant annet vil føre til at fattige land vil kunne selge sine produkter til rike nasjoner” (Nationen 08.08).

En rapport fra den britiske bistandsorganisasjonen Christian Aid viser imidlertid at Afrika Sør for Sahara har tapt 272 milliarder dollar i løpet av de siste 20 årene etter å ha blitt påtvunget liberalisering av sine markeder. Dette tilsvarer det denne regionen har mottatt i bistand.

En liberalisering uten omfattende rettigheter for fattige land til å beskytte sine sårbare markeder og produsenter vil aldri kunne oppnå den effekten Dagens Næringsliv og Isaksen snakker om. Det er et WTO-regime som inkluderer slike rettigheter vi trenger.

Norsk debatt om global handel lider under den klassiske motsetningen mellom proteksjonister og liberalister, noe som ødelegger rommet for politisk nytenkning. Det viser seg ganske enkelt at det er vanskelig å være tilhenger av et sterkt, regelbasert multilateralt handelsregime, som beskytter mot den sterkestes rett og som samtidig forutsetter at handel er den mest effektive måten å overføre velstand fra rike til fattige mennesker. Men denne mellomposisjonen er nødvendig.

Debatten om støtteordninger for landbruket er et glimrende eksempel. Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO.

Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av den produksjonspremierende internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet gjennom ulike kanaler.

Dette har ikke noe med en høyre-venstreakse å gjøre, utfordringen må nå være å finne måter hvor vi både kan sluse inn varer fra fattige land på områder hvor de ikke er konkurransedyktige og sørge for at de kan konkurrere på produkter hvor de faktisk er det.

En måte å gå frem på er å tillate alle land en toll på varer tilsvarende den komponenten varen har av subsidier. Dette kan gjøres ved at hvert enkelt land rapporterer andel subsidier på sine vareslag til WTO. Da må vi imidlertid ha et WTO som fungerer.

Fellesskapet fattige land har bygget i WTO for å demme opp mot de mest aggressive vestlige handelsinteressene har tatt år å konstruere. Nå er det en reell mulighet for at byggverket faller sammen.

Avslutningsvis bør man merke seg det som er en av de klokeste passasjene i Soria Moria-erklæringen. Den sier at Norge ”skal arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå”. Det må bety at regjeringen verken bifaller flat liberalisering eller begrensing av sør sine eksportmuligheter.

Dette handlingsrommet er en mulighet vi virkelig bør arbeide for at fattige land skal få – selv om de skulle falle ned på en linje som både høyre og venstresiden i norsk utviklingsdebatt misliker.

Ny Tid: Globalkartdebatt

2006-11-13T21:20:00.000+01:00

Her finner du mitt globalkart med påfølgende svar fra Fremtiden i Våre Hender, Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og Andreas Kokkvoll Tveit

Tilsvar til samtlige innlegg under følger førstkommende fredag i Ny Tid.

Globalkartet på Ny Tids hjemmesider

--------------------------------------------------------------------------------
Betimelig, men snevert globalkart
av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender

[debatt] I Ny Tid den 20. oktober tegner Sindre Tollefsen et globalkart hvor flere norske miljø- og solidaritetsorganisasjoner betegnes som mer nasjonale enn overnasjonale. Både Natur og Ungdom og Utviklingsfondet forsvarer seg i Ny Tid den 3. november. Bakgrunnen for at de er plassert langt nede i globalkartet er et langvarig forsvar for lokal matproduksjon og matsuverenitet, kombinert med retorisk motstand mot industrilandbruk, eksemplifisert ved USA, EU og Brasil. Men i sine forsvarsinnlegg unngår de nok en gang å snakke om forskjellene mellom fattige småbønder i utviklingsland og norske bønder. Fortielsen har pågått så lenge at organisasjonenes troverdighet på dette feltet svekkes for hver gang de snakker om handel med mat, uten å ta avstand fra Bondelaget - hvis leder påstår at det ikke fins industrilandbruk i Norge. Og som kjemper for at norske bønder – i likhet med EU og USA-bønder – fortsatt skal støttes på en måte som fremmer overproduksjon. Det er nok bra for Bondelaget, men ikke for afrikanske bønder eller miljøet.

Dersom man klarer å etablere et skille mellom subsidier til nasjonalt forbruk av mat, og mat som i større grad blir eksportert, vil det nok hjelpe noe. Men hvorfor ikke ta et oppgjør med selve årsaken til dumpingen: De produksjonsavhengige subsidiene. Det er ikke WTO som har funnet opp disse, tvert imot er det (mat)suverene nasjonalstater. I WTO-regi gjøres mye galt, men det finnes også en agenda om å fjerne de produksjonsdrivende subsidiene generelt, og eksportsubsidiene spesielt. Dette ville ikke være noen ulempe for fattige land, tvert imot kan det bidra til mer matsuverenitet for de som trenger det. Et slikt regime vil sant nok medføre store utfordringer for norske bønder, men det vil også kunne bidra til at støtten legges om i miljøvennlig retning. Men at afrikanske bønder har noe å tape på WTOs kamp mot vestlige landbrukssubsidier kan ikke begrunnes uten å ty til besvergelser.

Når Tollefsen plasserer Unge Høyre og Dagens Næringsliv høyt opp på overnasjonalitetsskalaen, er det misvisende. I skarp kontrast til blant annet Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og ATTAC tar de sjelden til orde for globale skatter, miljøregler, korrupsjonsjegere, eller annet globalt byråkrati. De er nok glade for at kapitalen og selskapene får stadig mer makt på bekostning av nasjonalstaten, men å blande ”hver mann for seg selv” sammen med overnasjonalitet blir ikke særlig presist.

-------------------------------------------------------------------------

Kart til forvirring
av Andreas Kokkvoll Tveit, Oslo

[debatt] Sindre S. Tollefsen fortsetter i Ny Tid 20. oktober sin desperate kamp for å legitimere Verdens Handelsorganisasjons (WTO) utviklingsfiendtlige handelstvang. Han tegner nye politiske kart mer til forvirrig enn opplysning.

I sine nye opptegnelser over det politiske spekteret lanserer Tollefsen ”nasjonal-overnasjonal”-skalaen. Debatten om overnasjonalitet er i og for seg interessant, men i WTO-debatten er det langt viktigere å se på skillelinjen mellom de som ser at WTO er uegnet til å skape et rettferdig handelssystem, og de som gått seg fast i en hengemyr av servilitet overfor frihandelsorganisasjonen WTO. Bakgrunnen for at vi er mange som er skeptiske til WTO er ikke at vi er mot enhver form for overnasjonalitet. Det handler ganske enkelt om at vi er opptatt av hva overnasjonaliteten medfører og hvem vi overlater styringen til.

Grunnene til å ikke ville overlate overnasjonal styring til WTO er mange. Den første er at WTOs mål er handelsliberalisering. Enhver som har tatt en titt på hva utviklingslandene arbeider for i WTO, vet at de ikke er særlig opptatt av å få til mer frihandel. WTO lider dessuten av et brutalt demokratisk underskudd. Mangel på innsyn og mange lukkede møter der kun de store og mektige får delta er vanlig kost. WTO tilfredsstiller ganske enkelt ikke de samme kravene til demokrati som – tross alt – mange nasjonalstater gjør. Det er ikke særlig smart å først kjempe i århundrer for å demokratisere ett organ, for så å overføre makten til et annet, ikke-demokratisert organ.

Selv om man er for overnasjonalitet, er det både pussig, dumt og ulogisk å være ukritisk til alle former overnasjonaliteten tar. Det viktige er hva overnasjonaliteten faktisk fører til. Frihandel er ikke løsningen på den globale fattigdommen, og det er heller ikke løsningen på de enorme miljøproblemene vi står overfor. Derfor er heller ikke WTO løsningen verden trenger.

--------------------------------------------------------------

Realpolitikk og luftige visjoner
av Gøril Andreassen, Natur og Ungdom

[debatt] I Ny Tid 20. oktober sier Sindre S. Tollefsen at Natur og Ungdom har ”latt seg forlede av drømmen om den økologiske bonden som selger varene sine på det lokale markedet”. Han beskylder Natur og Ungdom for å støtte spilleregler i WTO som vil virke tvert i mot ”http://beta.blogger.com/img/gl.italic.gif
insert italic tagsde luftige visjonene”.

Det kan kanskje virke som en ”luftig visjon” å jobbe for å løse miljøproblemene, all den tid klimagassutslippene øker og naturen bygges ned bit for bit. Men det er derfor Natur og Ungdom finnes. Vi jobber for vår ”luftige visjon” gjennom å stille konkrete, gjennomførbare krav som kan føre verden i riktig retning.

Verden trenger lokal og miljøvennlig matproduksjon. Frihandel med mat fremmer industrijordbruket som forurenser, utpiner jorda og sprer sykdommer. Derfor kritiserer Natur og Ungdom WTO kraftig. Det betyr ikke at vi ikke kommer med konkrete krav til norske posisjoner i forhandlingene.

Natur og Ungdom har blant annet krevd at den rødgrønne regjeringen:

* Sammen med G10 støtter ulandsgrupperingen G33 sine krav om mulighet til å beskytte egen matproduksjon
* Jobber for å innføre et skille i subsidie-regelverket mellom mat som går til innenlandsk forbruk og mat som eksporteres, for å hindre dumping av mat
* Kutter eksport-subsidiene raskt og betingelsesløst
* Prioriterer antidumpingregelverk framfor tollkutt for industrivarer og fisk
* Gir frivillige organisasjoner en representant i alle forhandlingsdelegasjoner til viktige WTO-møter, ikke bare ministermøter
* Sørger for en ny WTO-avtale sluttføres på et ministermøte

At Tollefsen kan påstå at Natur og Ungdom ikke gjør annet enn å uforbeholdent kritisere WTO kan ikke bety annet enn at han selv ikke har vært der realpolitiske krav stilles.

-----------------------------------------------------------------------------

Globalkart som villeder
av Arvid Solheim, Utviklingsfondet

[debatt] I Ny Tid 20. oktober forsøker Sindre S. Tollefsen å tegne et nytt politisk kart. Vi tror de som følger hans kart havner på villspor. Tollefsens kart karakteriserer de som er for overnasjonalitet som moderne, framskrittsvennlige og solidariske med verdens fattige. De som står for det nasjonale, derimot, er bakstreverske proteksjonister.

Tollefsen gjør ”overnasjonal” og ”nasjonal” til diametralt motsatte begreper. Utviklingsfondet er plassert lang ned mot det nasjonale. Vi synes det er vanskelig å drøfte disse begrepene uten å være mer konkrete. Vi er både tilhengere og motstandere av overnasjonalitet, så vel som nasjonalt politisk handlingsrom, avhengig av sammenhengen.

Vi vil at internasjonale miljøkonvensjoner skal være bindende, og vi vil ha overnasjonale miljøavtaler som sikrer redusert utslipp av klimagasser. Vi er tilhengere av noen overnasjonale handelsregler, men ikke av andre. Vi vil for eksempel gjerne ha overnasjonale regler som forbyr alle former for subsidier på matvareeksport fra rike land. Vi arbeider aktivt for den universelle menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat. Vi mener som FN, at det først og fremst er nasjonenes ansvar å oppfylle denne retten.

Tollefsens globalkart er reduksjonistisk. Han filtrerer vekk alle standpunkter bortsett fra det som har med hans egen (mis)forståelse av organisasjonenes synspunkter på handel med mat, herunder begrepet matsuverenitet. Slik blir en miljø- og utviklingsorganisasjon med et i høyeste grad internasjonalt fokus, karakterisert som mer ”nasjonal” enn en organisasjon for norske bønder. Dette fungerer dårlig, og kartet stemmer overhodet ikke med terrenget.

Solheim: en gryende politisk helt

2006-11-09T08:09:00.000+01:00

Erik Solheim. Er min mann. Nå forlanger han at Frp og Høyre skal beklage sitt ønske om å delta i Irak-krigen.

Han har allerede markert seg på gjeldsslettingsområdet. Han er en stor politisk strateg.

Nå ber han høyrelakeiene unnskylde seg overfor det norske folk. Vel. Jeg gjør meg klar for valgkamp i både 07 og 09. Denne gjengen er i ferd med å vokse seg store.

Gi Solheim en hånd dere!

Solheim tar oppgjør med høyreavviket

Globalkartet i Ny Tid

2006-11-07T18:23:00.000+01:00

Her finner du mitt globalkart og påfølgende svar fra ulike aktører fra Ny Tids debattspalter

Her du globalkartet på Ny Tids hjemmesider

.

--------------------------------------------------------------------------------

Realpolitikk og luftige visjoner
av: Gøril Andreassen, Natur og Ungdom

[debatt] I Ny Tid 20. oktober sier Sindre S. Tollefsen at Natur og Ungdom har ”latt seg forlede av drømmen om den økologiske bonden som selger varene sine på det lokale markedet”. Han beskylder Natur og Ungdom for å støtte spilleregler i WTO som vil virke tvert i mot ”http://beta.blogger.com/img/gl.italic.gif
insert italic tagsde luftige visjonene”.

Det kan kanskje virke som en ”luftig visjon” å jobbe for å løse miljøproblemene, all den tid klimagassutslippene øker og naturen bygges ned bit for bit. Men det er derfor Natur og Ungdom finnes. Vi jobber for vår ”luftige visjon” gjennom å stille konkrete, gjennomførbare krav som kan føre verden i riktig retning.

Verden trenger lokal og miljøvennlig matproduksjon. Frihandel med mat fremmer industrijordbruket som forurenser, utpiner jorda og sprer sykdommer. Derfor kritiserer Natur og Ungdom WTO kraftig. Det betyr ikke at vi ikke kommer med konkrete krav til norske posisjoner i forhandlingene.

Natur og Ungdom har blant annet krevd at den rødgrønne regjeringen:

* Sammen med G10 støtter ulandsgrupperingen G33 sine krav om mulighet til å beskytte egen matproduksjon
* Jobber for å innføre et skille i subsidie-regelverket mellom mat som går til innenlandsk forbruk og mat som eksporteres, for å hindre dumping av mat
* Kutter eksport-subsidiene raskt og betingelsesløst
* Prioriterer antidumpingregelverk framfor tollkutt for industrivarer og fisk
* Gir frivillige organisasjoner en representant i alle forhandlingsdelegasjoner til viktige WTO-møter, ikke bare ministermøter
* Sørger for en ny WTO-avtale sluttføres på et ministermøte

At Tollefsen kan påstå at Natur og Ungdom ikke gjør annet enn å uforbeholdent kritisere WTO kan ikke bety annet enn at han selv ikke har vært der realpolitiske krav stilles.

-----------------------------------------------------------------------------

Globalkart som villeder
av Arvid Solheim, Utviklingsfondet

[debatt] I Ny Tid 20. oktober forsøker Sindre S. Tollefsen å tegne et nytt politisk kart. Vi tror de som følger hans kart havner på villspor. Tollefsens kart karakteriserer de som er for overnasjonalitet som moderne, framskrittsvennlige og solidariske med verdens fattige. De som står for det nasjonale, derimot, er bakstreverske proteksjonister.

Tollefsen gjør ”overnasjonal” og ”nasjonal” til diametralt motsatte begreper. Utviklingsfondet er plassert lang ned mot det nasjonale. Vi synes det er vanskelig å drøfte disse begrepene uten å være mer konkrete. Vi er både tilhengere og motstandere av overnasjonalitet, så vel som nasjonalt politisk handlingsrom, avhengig av sammenhengen.

Vi vil at internasjonale miljøkonvensjoner skal være bindende, og vi vil ha overnasjonale miljøavtaler som sikrer redusert utslipp av klimagasser. Vi er tilhengere av noen overnasjonale handelsregler, men ikke av andre. Vi vil for eksempel gjerne ha overnasjonale regler som forbyr alle former for subsidier på matvareeksport fra rike land. Vi arbeider aktivt for den universelle menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat. Vi mener som FN, at det først og fremst er nasjonenes ansvar å oppfylle denne retten.

Tollefsens globalkart er reduksjonistisk. Han filtrerer vekk alle standpunkter bortsett fra det som har med hans egen (mis)forståelse av organisasjonenes synspunkter på handel med mat, herunder begrepet matsuverenitet. Slik blir en miljø- og utviklingsorganisasjon med et i høyeste grad internasjonalt fokus, karakterisert som mer ”nasjonal” enn en organisasjon for norske bønder. Dette fungerer dårlig, og kartet stemmer overhodet ikke med terrenget.

Verdens største fagforening

2006-11-02T12:30:00.000+01:00

Gerd Liv er i Wien for å lage verdens største fagforening

Den internasjonale faglige samorganisasjon (IFS) ble stiftet etter at både Frie Faglige Internasjonale (FFI) og World Federation of Labour (WCL), på hver sine kongresser i går, vedtok å ta det siste skrittet mot full fusjon.

Den nye organisasjonen skal representere om lag 166 millioner fagorganiserte i 309 fagorganisasjoner i 156 land. Knappe 40 pst. er kvinner.

– Vi har ikke planer om å bli noe fagforenings-FN. Medlemskap i IFS er bare åpent for fagorganisasjoner som virkelig er frie, uavhengige og demokratiske, sa Guy Ryder, som er den eneste kandidaten til vervet som generalsekretær i IFS.

Kanskje ser vi nå starten på et forsterket arbeid for slagkraftige globale spilleregler for arbeidstakerrettigheter. Her bør sittende regjering virkelig gi jernet, de burde ha alle forutsetninger for å drive avgjørende globalt arbeid på dette feltet.

Jagland: moden for gamlehjemmet?

2006-10-29T12:24:00.000+01:00

Torbjørn Jagland minner mer og mer om en gammel mann som mener folk skal lytte til ham i kraft av at han er gammel.

Det er dypt fascinerende hvordan enkelte gamle menn prøver å diskreditere yngre meningsmotstandere ved å lage overskrifter som den Jagland bruker i Dagsavisen i går: "Spillopper og realiteter".

Og gjett hva: Jagland vet hva som er "realitetene". Det er nemlig at Canada hjalp Norge for over seksti år siden. Dette må nå gjengjeldes. I Jaglands forskrudde hode er dette faktisk legitimeringen av norsk deltakelse i sør-Afghanistan.

Jagland ser åpenbart på seg selv som Norges landsfader, der han sveiper over regjeringen og opposisjonen. HAN. STORTINGSPRESIDENTEN. FAR SJØL har nå talt.

Da er det bare for småbarna å underkaste seg.

Jeg fatter fortsatt ikke hvordan det kan være ting som foregikk for seksti år siden som skal definere hvordan man løser et akutt problem for folk på landsbygden i sør-Afghanistan.

Realiteten Jagland. Realiteten er at aksjonene ikke fungerer.

Du må virkelig slutte med rallingen, herr Stortingspresident. Ellers bør du for alvor vurdere gamlehjemmet.

Jaglands tekst

Godt jobbet kjære embedsmann!

2006-10-26T13:55:00.000+02:00

Det ser ut til at vårt kjære embedsverk gjør et forsøk på å få WTO-forhandlingene på bena igjen.

Dagens omtale i Klassekampen (s.6) om de hemmelige samtalene på embedsmannsnivå er godt nytt for oss som vil ha WTO på sporet igjen.

Mens stillehavsøyene nå tvinges inn i bilaterale samtaler med sin 1400 ganger større motpart EU, og Kenya må tillate Singapore Issues i EPAen med EU, ser vi at kongressvalgene i USA antakelig gjør det vanskelig å få ting til å skje i WTO i den nærmeste fremtid.

Da er det godt å ha noen som prøver!

Så får vi heller tillate den ravende gale Asbjørn Wahl fra "Aksjonen for Velferdsstaten" å ønske seg tid til kontemplasjon og ettertanke: ”Det er derfor lite å glede seg over at den norske regjeringen nå driver et svært aktivt diplomati for å få forhandlingene så raskt i gang igjen”.

Jeg hyller SV

2006-10-20T12:29:00.000+02:00

Jeg har sjelden hatt en tydeligere stolthetsfølelse av å være medlem i SV enn den jeg har følt sist uke.

Nu. Du tror antakeligvis at jeg kødder. For alle andre er det jo åpenbart at SV har dritti ut seg med både gasskraft og Afghanistan. Vel. De kunne ikke tatt mer feil.

Her er mine tanker fra sist uke i en fin liste (jeg driver mye med pedagogiske hjelpemidler om dagen).

Gasskraft:
)Uten SV i regjering ville det ikke vært håp om rensing.
)Senterpartiet har sviktet SV, det har også gruppen i Ap som ikke tør å ta oppgjøret med kraftsosialistene.
)Hvordan er det mulig å snu dette helt på hode? Det er som å regne med at siden noen er idealister er det de som skal gjøre jobben.

Afghanistan
)Hvorfor stiller ingen det enkle spørsmålet: BLIR VERDEN BEDRE AV Å KRIGE I SØR-AFGHANISTAN?

a)For sivilbefolkningen i landet?
- Human Righs Watch har nå meldt om eskalering i overgrepene mot sivilbefolkningen i landet siden invasjonen i 2001.
- Opiumstrafikken øker og er snart det eneste landet klarer å eksportere.

b)For terrorfaren ellers i verden?
- To av 9/11-kaprerne hadde vært innom leirer i Afghanistan – rettferdiggjør dette å binde opp store deler av vestlige militære kapasiteter som kunne blitt brukt med langt større effekt andre steder?

Konklusjon gasskraft:
Nå er det tid for å engasjere seg for å hindre et borgerlig flertall som torpederer et hvert håp for rensing i 2014.

Konklusjon Afghanistan: Dette er ren symbolpolitikk fra den norske opposisjonen. De presterer til og med kunststykke å peke på at NATO nå ikke vil hjelpe Norge i en truende situasjon. Det er billige grep for å skape frykt – og minner ikke så rent lite om propagandagrep foretatt av regimer vi neppe vil sammenlikne oss med.
Tusenvis av sivile afghanere er drept – må man drepe hele høna uten å være i nærheten av å lage en omlett?

Sum: SV er partiet som sist uke har vært den beste realpolitiske aktøren i hele det politiske miljøet. Dette handler ikke om forstokket ideologi. Det handler om hva som er de beste løsningene.

Ny Tid: Globalkartet

2006-10-20T12:03:00.000+02:00

Her finner du mitt globalkart og påfølgende svar fra ulike aktører fra Ny Tids debattspalter

Her du globalkartet på Ny Tids

hjemmesider

Innlegg fra undertegnede i Klassekampen

2006-10-17T17:00:00.000+02:00

“Globalvenstre” er den nye motefløyen på venstresiden. Kan de bidra med noe vesentlig for den rød-grønne regjeringen?

Eivind Archer, SV-medlem
Sindre Stranden Tollefsen, SV-medlem

Et av de sentrale poengene for den ”globale” linjens frontsoldater er at venstresiden må våge å tenke utenfor nasjonalstatenes rammer, og innse at overnasjonale løsninger er svaret for å bøte på de negative følgende av økt global integrasjon.

Fremst i rekken blant globalvenstres premissleverandører står de to forfatterne av den nylig lanserte boken ”Kosmopolitikk”, Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll. Med seg har de enkelte mer eller mindre velkjente, løse kanoner, blant annet fra noen av landets nisjeaviser.

Skepsisen til den nye motefløyen fra de som representerer det bestående på norsk venstreside har vært tydelig. Og til dels har den også vært forståelig, fordi globalvenstre i stor grad har vært lansert i polemikk mot de fleste aktørene som befinner seg til venstre for Jonas Gahr Støre.

Aktualiseringen av spørsmålet om overnasjonalitet kom med full tyngde i sommer da forhandlingene brøt sammen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). WTO-avtalen som lå på bordet ville på en hel rekke områder skadet de fattige landene mer enn den ville hjulpet mange av de fattigste landene. Den desperate ironien er at det likevel er de fattige som sitter med svarteper når forhandlingene bryter sammen.

Venstresiden står med dette i et fryktelig dilemma, og dette er det helt nødvendig at de regjeringskameratene SV og Ap for alvor erkjenner. Bitter erfaring fra fattige land har lært oss hva som skjer når asymmetriske billaterale avtaler begynner å bre om seg.

Gjennom enda mer hemmeligholdte forhandlinger om slike ”regionale” handelsavtaler har EU og USA på hver sin front maktet å tvinge fram innrømmelser og avtaler som går langt utover den nåværende agendaen i WTO. For Afrika er for øyeblikket EPA-avtalene, EUs bilaterale avtaler med sine tidligere kolonier, det eneste alternativet til det overnasjonale WTO.

For et mellominntektsland som Kenya er situasjonen desperat. Gjennom de gamle kolonienes særegne handelsavtaler er Kenya sikret en markedsadgang som gjør at nesten 30 prosent av landets eksport går til EU. Men WTO har bestemt at disse koloniale formene for særbehandling av enkeltland er i strid med regelverket, og avtalene er derfor bare gyldige ut 2007.

Kenya står overfor to scenarioer. Enten kommer en ny WTO-avtale på plass innen Januar 2008, som sikrer økt markedsadgang og økt politisk handlingsrom, eller så er landet økonomisk tvunget til å godta en EPA med EU. Slik forhandlingene står i øyeblikket vil ikke en EPA bare innebære at Kenya må gi europeiske aktører fritt spillerom på det nasjonale markedet, det betyr også at Kenya vil bli utkonkurrert av EU på de regionale afrikanske markedene de i dag er så avhengige av.

På menyen i det siste utkastet til EPA ligger i tillegg de omstridte Singapore Issues, fire forhandlingstema som utviklingslandene tidligere har klart å presse ut av WTO-agendaen. I WTO er bare ett av de fire fortsatt på agendaen, Kenyas EPA vil mest sannsynlig inneholde alle fire – og dermed tvangsåpne det kenyanske markedet for europeiske selskaper på svært kontroversielle områder.

Slik tvinges taperne i det globale handelsspillet til å innta rollen som pådrivere for avtaler de ikke egentlig er tjent med i WTO.

Denne situasjonen er fattiges forbannelse i dagens globale handelskrig, men den er også vår store utfordring. Vi er moralsk forpliktet til å sørge for at pragmatiske, globale løsninger kommer på plass, venstresiden kan ikke tillate seg å lukke øynene for disse realitetene og stole på den ideologiske autopiloten. Spesielt gjelder dette regjeringspartiene og de progressive kreftene innad i SV og Ap.

Hvor er venstresiderepresentanter som Audun Lysbakken og Eva Kristin Hansen i debatten? Er det ikke på tide at disse debattene får ansikter også innefor regjeringspartiene, og ikke bare her ute i nisjeavisene politiske periferi?

Den norske venstresiden må tørre å bli skitne på hendene. Vi trenger et entreprenørskap for reelle politiske alternativer. Globalvenstres budskap om at venstresiden må omfavne den demokratiske overnasjonaliteten som en grunnpilar i en radikal politikk er for viktig til å oversees. Har Ap og SV mot til å ta et reelt grep om denne vanskelige politiske virkeligheten?
Samtidig gir det ingen mening å omfavne enhver overnasjonal avtale eller organisasjonsform, den typen prinsipiell autopilot er like lite formålstjenlig som noen annen. Overnasjonaliteten må ikke begrense den demokratiske kontrollen over samfunnet, og nasjonalstatenes kan ikke forventes å delegere myndighet uten at de overnasjonale institusjonene styrkes og reformeres.

Takket være grovkornede polemiske angrep har ikke globalvenstre lykkes i å få klangbunn for budskapet sitt. Globalvenstre bør også tydeliggjøre om det globale prosjektet virkelig er et strategisk oppgjør for å styrke venstresidens slagkraft eller om dette handler om gamle, personlige feider av kuriøs karakter. I den forbindelse er det på tide å tydeliggjøre hvilke aktører globalistene virkelig ser som hindre for en mer rettferdig verden.

Vi mener debatten kan starte med punktet som gjelder 70% av verdens fattige – nemlig bøndene. Et første skritt forn Norge kan være å etablere et subsidierregime for landbruket hvor Norge beveger seg bort fra linjen vi i dag støtter – nemlig EU og USAs linje som premierer overproduksjon og dumping. Våger den rød-grønne regjeringen dette? For å gjøre dette systemet sterkere bør den norske regjeringen videre gå i front for forslaget om at hvert land skal rapportere subsidiekomponentene på sine produkter til WTO. Hvis man mener alvor med at handelen skal være rettferdig, bør konsekvensen være at fattige land kan ilegge tariffer tilsvarende subsidiekomponenten.

Tiden er overmoden, det er tid for å bli skitten på hendene.

Dette er originalteksten. Ingressen er forandret noe i dagens utgave av Klassekampen.

Når sør tar feil

2006-10-10T22:22:00.000+02:00

Vi kan være enig i problemet, men ikke alltid i løsningen.

Det er et tilbakevendende problem at man får et uensartet svar når man ber om strategier for å løse verdensproblemer.

Handelsdebatten er et eksempel: vi er enig i at vi har et omfattende problem når markeder ødelegges av vestlige aktører som bevisst dumper matvarer for å knuse all motstand.

Illegitim gjeld et annet: vi er enig i at flere fattige land sliter med gjeldsbyrder som er påført dem på illegitimt vis.

Men er vi enig om svaret? Når enkelte aktører støtter matvaresuverenitetslinjen, eller andre ber om sletting av gjeld på tross av at det fortsatt sitter korrupte regimer med makten som ikke vil sørge for at gjeldsslette kommer folket til gode.

Skal vi da bli mikrofonstativ? Skal vi godta at siden noen sitter nærmest på problemet sitter de også nærmest løsningen?

Jeg tror ikke det. Jeg gir mer enn gjerne jernet for å løse problemet, men noen ganger vil vi være uenig om virkemidler.

Dagen har kommet: vi har tatt av

2006-10-09T16:56:00.000+02:00

"That's one small step for man, one giant leap for mankind." Sosionautene har tatt av.

Denne bloggen blir kanskje ikke en like stor begivenhet som Armstrongs måneferd i 1969, men den kan gi deg noen nye innsikter i det sosiale rom.

Med dette inviterer jeg dere til en side dere kan få mye glede av fremover:

Sosionautene.com

Fire unge menn med en ukuelig tro på sin egen fortreffelighet ønsker å utforske det sosiale rom - derav sosionautene. Dog ikke helt uten et innslag av tillært selvironisk bunn - derav nautene.

Målet er å si litt originale ting om saker som angår oss alle - med en litt ny vinkel.

God lesning!

Marionetter, resirkulering og norske fjolls

2006-10-07T17:14:00.000+02:00

I en av mine lærebøker kom jeg over den oppmuntrende passasjen, som var konklusjonen på en forskningsrapport om resirkulering i USA:

"That is, the barrier to recycling appeared to be a matter of perceived inability to perform the action, not a negative attitude toward the behavior".

For dem av oss som har holdt noen hundre foredrag for unge og fjasete norske fjolls har vi nå fått en velfortjent forklaring. De føler bare at de ikke helt hva de skal gjøre.

Da har vi heldigvis samtidig fått avkreftet at utviklingsengasjement ikke er forbeholdt barn fra velmøblerte hjem, men noe alle kan få være med på, så lenge du peker i hvilke retning de skal gå...

Jeg ler av troverdighet

2006-10-05T18:14:00.000+02:00

Drit i troverdighet. Skal du snakke til menigheten er det direkte kontraproduktivt.

Du har kanskje tenkt det før, men nå er det altså fastslått med bortimot solid vitenskapelig backing:

"Når budskapet er i samsvar med egne holdninger er sender med lav troverdighet mer overtalende".

Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke dette til enda. Men det kommer nok snart til meg.

Denne er kanskje mer operasjonaliserbar: "Tiden betyr mye for glemsel av senders troverdighet, mindre for glemsel av innhold"

Til deg som lurer på hvor dette kommer fra. Vel. Faget heter "Påvirkning og overtalelsesteori" og foreleses på Handelshøyskolen BI.

Å hylle en avis

2006-09-22T12:53:00.000+02:00

Noen ganger blir fredagene mye bedre enn forventet.

En favorittdisiplin i det urban-akademiske miljø er jo nedrakkingen av avisene. ”Jeg har ikke funnet noe som passer mine behov”. ”Jeg velger det minst dårlige alternativet”. ”Hvorfor klarer ikke noen aviser å fylle rollen som politisk og kulturelt tumlested?”.

Dagens utgave av Morgenbladet er helt, helt jævlig bra. Jeg har ikke vært så oppglødd på lang, lang tid. Fytti faen.

Hyll, hyll, hyll.

Løp og kjøp! Nå!

Jeg - et sosionaut

2006-09-18T16:17:00.000+02:00

Det er snart tid for å hente frem mitt indre naut.

Den siste tiden har jeg plaget trofaste blogglesere med lange tekster om WTO. Mest fordi de tekstene bør diskuteres nå, men like mye for at motstandere skal kunne bruke dem mot meg i fremtiden.

Jeg har forøvrig ingen planer om å slutte min spalteterror i nisjeavisene. Det har bare såvidt begynt...

Sammen med to nære venner kommer imidlertid snart et nytt eksperiment på nett. Her skal det sosiale rom knas, rystes og køddes med.

Lansering om ikke lenge på SOSIONAUTENE

Innlegg fra undertegnede i Morgenbladet

2006-09-18T08:37:00.000+02:00

Litt skarpere i tonen her enn i Ny Tid. På trykk i denne utgaven av Morgenbladet.

Attac med bortforklaringer og uredeligheter

Det er bra at Attac ønsker overnasjonale løsninger som sikrer fattige land markedsadgang for sine landbruksprodukter, slik Marte Nilsen og Einar Braathen skriver i Morgenbladet 1. september. Attac er også på riktig spor når de etterlyser et system hvor land som Namibias eksport ikke blir utkonkurrert av EU og USA, samt viktigheten av å høre på sivilsamfunnet i Sør.

Nilsen og Braathen snubler imidlertid kraftig når de argumenterer for at debatten om matvaresuverenitet er begrepsflikkeri fra Fellsrådet for Afrikas (FA) side. Prinsippet innebærer at alle land skal ha full kontroll over verktøyene for egen landbruksnæring.

Det er jo nettopp dette den uhellige alliansen mellom enkelte solidaritetsorganisasjoner og bondeorganisasjonene går inn for.

Dette er i direkte motstrid til et sentralt premiss i WTO, hvor man overgir deler av sin suverenitet til de overnasjonale spillereglene. Fellesrådet for Afrika treffer spikeren på hodet og eksemplifiserer Simen Sætres åpningspoeng på en god måte.

Tanken blant tilhengerne av matvaresuverenitetsprinsippet er at med total kontroll over egen verktøykasse skal fattige land kunne beskytte seg mot skjeve maktforhold i den globale matvarehandelen. Dessverre vet man med sikkerhet at de mektigste aktørene i en situasjon uten felles globale spilleregler vil ta i bruk hele sitt skitne arsenal av maktmidler. Blant disse er assymetriske bilaterale - og regionale avtaler som virkelig hindrer fattige land i å opprettholde et politisk handlingsrom.

I dag ser vi en tydelig deling i dette spørsmålet mellom Handelskampanjens aktører med Attac, Natur og Ungdom, Utviklingsfondet og bondeorganisasjonene på den ene siden og Kirkens Nødhjelp, Fremtiden i Våre Hender og Fellesrådet for Afrika på den andre.

Skillet går mellom dem som ønsker å intervenere for å endre dagens spilleregler med det verktøyet vi har – og Attacs venner - som ønsker å slippe alt løs – i et anarki hvor vi med sikkerhet vet at den sterkestes rett vil råde.

Attac er videre direkte uredelig når de fremstiller eksportsubsidiene som det eneste problemet i debatten om støtteordninger for landbruket. Nok en gang lar de seg fange av bondeorganisasjonens enkle retorikk og egeninteresser. Subsidieproblemet gjelder i vel så stor grad de støtteordingene som indirekte leder til eksport. WTOs domspanel fant for eksempel at USA hadde skjult eksportsubsidier for å unngå sine kuttforpliktelser når det gjaldt bomull, soyabonner, mais og ris. De vet meget godt at både direkte eksportsubsidiering og de produksjonsdrivende interne støtteordningene begge er omfattende problem og leder til det samme – nemlig dumping.

I det siste forslaget som USA la på bordet vil de faktisk kunne øke de årlige overføringene fra 19,6 til 22,5 milliarder dollar, bare ved å kalle subsidiene noe annet. Effekten er imidlertid den samme, en overproduksjon som ødelegger for lokale produsenter i fattige land.

Rapporten fra SEATINI, som Attac tar til inntekt for sitt syn, slår fast at Afrika trenger juridisk bindende, forutsigbar og langsiktig markedsadgang (innenfor utviklingspolitisk viktige produktgrupper). Attac sier at de ønsker et system hvor hensynet til lokal produksjon og nasjonale markeder går først i utformingen av internasjonale regler.

Spørsmålet som gjenstår blir om Attac tror at det kan oppstå situasjoner hvor afrikanske bønders ønske om markedsadgang i enkelte tilfeller vil stå i direkte motstrid til interessene for norske matprodusenter. Og hvis svaret på dette er ja – hvem sin side velger Attac da?

Sindre Stranden Tollefsen, student

Ser forresten at debatten om matvaresuverenitet dukker opp på Globaliseringskonferansen, med blant annet U-fondet og min tidligere øverstkommanderende, Atle Sommerfeldt, i panelet.

Klokkene raller for deg, Erna

2006-09-14T20:43:00.000+02:00

Noen ganger burde ikke varsellampen blinke bare forsiktig.
Rent bortsett fra IA-avtalen og pelletsovner er jo den heftigste debatten nå om dagen om hvor Ola Soldat skal bruke sin muskedunder når han drar utaskjærs.

Senest i Stortinget på mandag, hvor Erna holdt et langt foredrag om at hun i det store og det hele sa seg enig i politikken ført av general Jonas.

Solberg presterte imidlertid følgende kunststykke da hun skulle avrunde:

”Norske soldater skal ikke brukes til en politisk markeringsøvelse rundt omkring i verden”.

Kjære Erna. Burde det ikke ringe i den grimme erindringsbjellen når du hører navnet Kristin Krohn Devold?

Jeg bistår gjerne:
”politisk markeringsøvelse” ”politisk markeringsøvelse” ”politisk markeringsøvelse”.

Mellom hvert hermetegn kan du trekke pusten og høre drønnene fra klokkene, mens du kontemplerer og tenker på Kristin og bestevennen Donald. Og da snakker jeg ikke om typen til Dolly...

…og høre etter om det klinger noen bjeller sånn helt forsiktig langt der inne i bakgrunnen.

De burde imidlertid helst ralle.

Ralle, Erna. Klokkene raller for deg, Erna.

Når du minst venter det…

2006-09-08T17:28:00.000+02:00

De vakre, små og store øyeblikkene på film kommer sjelden når du er forberedt. Her er noen.

Reality Bites: I det Ethan Hawke legger på røret og Bono har kommet til punktet (i ”All I Want is You”) hvor han skriker så høyt og lenge at det rister hardt og lenge i hjerterøttene.

Bryllupssangeren: Når Adam Sandler kommer til passasjen i sin egenproduserte låt hvor han forteller Drew Barrymore at hun til og med kan få låne fjernkontrollen fordi han elsker henne over alt på jorden.

Før soloppgang: Når July Delply forlater Ethan Hawke i Wien og du faktisk ikke vet om de noen gang vil se hverandre igjen.

Fire bryllup og en gravferd: Når John Hannah gir seg i kast med W.H.Auden og ikke trekker seg en tøddel på at døden faktisk er helt forferdelig jævlig.

Høstmedisin del I

2006-09-05T16:12:00.000+02:00

En av veiene til tilfredshet handler om å fortelle om øyeblikkene på riktig måte. Her er mine utgangspunkt før høstmørket senker seg. (klikk på bildet for større versjon)

Min kone fornekter seg aldri. Og ihvertfall ikke på Montmartre.

En livslang tradisjon under oppseiling.

God venn med torsk.

Kjærligheten blir neppe så mye vakrere enn på Jeløya.

Undertegnedes svarreplikk til U-fondet

2006-09-05T08:29:00.000+02:00

Til alle som nå pliktskyldigst har presset seg gjennom disse WTO-tekstene fordi en eller annen vag følelse har sagt at dette muligens er viktig... Nå nærmer vi oss slutten dere!

Det har altså pågått en liten WTO-sekvens mellom meg og U-fondet. Her er de foregående innleggende.

Første INNLEGG
fra undertegnede.

Svaret fra U-fondet.

Svarreplikken:
Den sterkestes rett

Tone Dalen, kommunikasjonssjef i Utviklingsfondet svarer 25.august på min kronikk om Verdens handelsorganisasjon (WTO).

På flere punkter er jeg på linje med Dalen, blant annet det om fattige lands rett til å beskytte eget landbruk ved hjelp av tollmurer.

Dalen bruker Malawi som eksempel for sitt innlegg. Det er sikkert et nyttig pedagogisk grep – dog ikke til noe mer enn å forklare situasjonen i – Malawi.

Jeg stopper imidlertid ved passasjen: "Men mens vi venter på et nytt og rettferdig handelsregime, bør vi heller fokusere på å hjelpe land som Malawi til å investere i et bærekraftig nasjonalt landbruk – hvor matsikkerhet og miljøhensyn blir forent".

Det vi trenger er en intervenering i debatten og et entrepenørskap for hvordan vi skal få de globale handelsreglene til å fungere for utvikling, ikke en tilbaketrekning, slik Dalen her skisserer.

Et av mine sentrale poeng er hvordan venstresiden vegrer seg for å ta offensive grep som kan lede til konstruktive forslag for WTO. Man reduserer sin egen rolle til å handle om hvordan man kan si nei til mest mulig og unnlater å skissere noen realistiske alternativer til dagens handelsregime.

Jeg merker meg at Dalen ikke nevner med et ord det U-fondet har flagget høyest de siste årene – matvaresuverinitetsprinsippet – på tross av at dette forslaget best synliggjør hvor U-fondet står i debatten om globale spilleregler for verdenshandelen.

Matvaresuverenitet er en realpolitisk bløff av dimensjoner. Bilde som tegnes er at fattige land med dette skal kunne få full kontroll over egen landbruksnæring.

Dessverre vet man med sikkerhet at de mektigste aktørene i en situasjon uten felles globale spilleregler vil ta i bruk hele sitt skitne arsenal av maktmidler. Blant disse er assymetriske bilaterale - og regionale avtaler som virkelig hindrer fattige land i å opprettholde et politisk handlingsrom.

Her vil også hovedskillet gå de neste årene – både blant de frivillige organisasjonene – så vel som på den politiske venstresiden. Vi ser en todeling mellom Kirkens Nødhjelp, Fremtiden i Våre Hender og Fellesrådet for Afrika på den ene siden – og Handelskampanjens aktører med Attac, Natur og Ungdom, U-fondet og de norske bondeorganisasjonene på den andre.

Skillet går mellom dem som ønsker å intervenere for å endre dagens spilleregler med det verktøyet vi har – og dem som ønsker å slippe alt løs – i et anarki hvor vi med sikkerhet vet at den sterkestes rett vil råde.

U-fondet svarer undertegnede i Ny Tid

2006-08-30T10:31:00.000+02:00

*Her finner du mitt opprinnelige INNLEGG

*Hvis alt går som det skal kommer mitt svar på trykk i Ny Tid fredag.

WTO og den malawiske bonden

Av Tone Dalen, kommunikasjonssjef i Utviklingsfondet

Etter sammenbruddet i sommerens WTO-forhandlinger, har det vært sagt og skrevet mye om verdenshandel og de fattige, sist av Sindre Tollefsen i Ny Tid (18. august).
I motsetning til Tollefsen er vi i Utviklingsfondet glad for at forhandlingene brøt sammen i sommer. La meg konkretisere hvorfor.

Etter flere år med den såkalte «utviklingsrunden», kan man få inntrykk av at det er WTO som skal sikre mat og utvikling i fattige land. Vi mener rammeverket det ble forhandlet om i Genève, ikke ville ha vært gunstig for et bærekraftig landbruk i utviklingsland. Vår venn, den malawiske bonden, hadde ingenting å hente i Genève.

I Malawi trues store deler av befolkningen av sult, til tross for at størstedelen av befolkningen er bønder. Hver for seg har bøndene praktisk talt ingen kapital til å investere i landbruket, og heller ikke penger til å kjøpe mat på markedet om egen avling svikter. Det samme problemet gjelder i større skala – Malawi har verken kapital til å investere i landsbruket eller kjøpekraft til å kjøpe mat fra utlandet.

Videre har Malawi lite å eksportere. Mer enn 90 prosent av eksportinntektene stammer fra eksport av landbruksprodukter (tobakk, te, sukker). Denne handelen er ikke særlig lønnsom for Malawi, fordi 88 prosent av eksporten er ubearbeidede råvarer, mens bare 12 prosent er foredlet. Det er i sistnevnte kategori fortjenesten ligger.
Malawi kan tjene penger på eksport av landbruksvarer, men det er også viktig å kjenne begrensningene.

Først og fremst trenger Malawi det aller meste av sitt dyrkbare areal til å dekke eget matbehov. I tillegg innebærer investeringer i økt produksjon på individnivå stor risiko for den enkelte. Om en fattig malawisk bonde tar opp lån for kunstgjødsel og gode såfrø, så kan kanskje avlingene bli bedre. Om regnet uteblir, derimot, sitter bonden igjen uten mat og i dyp gjeld. Det er en uforholdsmessig stor risiko for en fattig bonde å ta – uten statlige subsidier. Strategier for vekst i landbruket innebærer dessuten ofte en satsing på monokultur, som medfører nok en økt risiko for de fattigste.

I Malawi, for eksempel, er den sentrale såfrødistribusjonen privatisert og solgt til verdens største såfrøprodusent, Monsanto.
Den amerikanske landbruksgiganten leverer standardisert genetisk materiale. Det betyr at alle avlinger i mils omkrets kan stå i fare for å svikte samtidig. Skjer det, øker markedsprisene dramatisk, og en hel befolkning kan være uten. Eneste løsning er massiv bruk av sprøytemidler, levert av blant andre – overraskelse! – Monsanto. Med et mangfoldig landbruk vil det antakelig være noen avlinger som klarer seg, tross regnmangel eller angrep fra skadedyr.

La oss si at alt klaffer. Vår venn, den malawiske bonden, satser på å dyrke sukker, regnet kommer og sykdommene uteblir. Fordi Malawi er i kategorien «Minst Utviklet Land» (MUL), gir dagens handelsregime fri markedsadgang til blant annet Norge. Når i tillegg produksjonskostnadene for sukker i Malawi er blant verdens laveste, skulle man tro at her var det penger å tjene for både bonden og Malawi. Men det skjer ikke. Og her er vi helt på linje med Tollefsen. I Norge, for eksempel, kjøper vi over 90 prosent prosent av alt sukkeret fra Danmark.

Grunnen er enkel, dog urettferdig: Danmark subsidier sitt eget sukker slik at det kan selges på verdensmarkedet til langt under produksjonspris. Med rettferdige konkurransevilkår ville malawisk sukker kunne bli tilbudt markedet langt billigere enn det danske. Slik er ikke vilkårene – og en endring av disse vilkårene var heller ikke foreslått i Genève.

Ytterligere liberalisering kan derimot gjøre Malawis bønder mer sårbare, ved at middelklassen i større grad begynner å kjøpe importerte varer.
Malawi trenger absolutt hjelp til å utvikle landbruket, og rettferdig handel bør være en del av strategien for fremme økonomisk utvikling i landet. Men mens vi venter på et nytt og rettferdig handelsregime, bør vi heller fokusere på å hjelpe land som Malawi til å investere i et bærekraftig nasjonalt landbruk – hvor matsikkerhet og miljøhensyn blir forent.

Vi mener at for å fremme sosial og økonomisk utvikling innen landbruket i land som Malawi, må småskalaprodusentene hjelpes til å oppnå en større og mer stabil produksjon. Bønder må hjelpes til å ta vare på det biologiske mangfoldet som gjør det mulig å dyrke mat under ulike forhold, og som gjør landbruket mindre sårbart for plantesykdommer, skadedyr, naturkatastrofer og lave priser på verdensmarkedet. Det bør investeres i infrastruktur og andre tiltak som sikrer bedre tilgang til de lokale markedene. Først på sikt vil fattige bønder i Malawi kunne tjene på å selge sine produkter til utlandet.

For i det hele tatt å muliggjøre landbruksutvikling i et land som Malawi, må landet beskyttes for konkurranse fra utenlandske, subsidierte landbruksprodukter. Internasjonal handel med landbruksvarer favoriserer uheldigvis industrielt landbruk i stor skala og gir verken grunnlag for økonomisk utvikling eller rettferdig handel for fattige land og deres bondebefolkning.

Vi trenger definitivt internasjonale og nasjonale avtaler om priser og produksjon av viktige landbruksvarer for å hindre matunderskudd, overproduksjon, og for å trygge priser som kan gi bøndene levebrød. Men per i dag er det essensielt at utviklingsland har muligheten til å bestemme tollsatser og kvantitet på importerte landbruksvarer. Når vi dessuten vet at toll på import er en av få viktige inntektskilder i mange fattige land, bør det være ekstremt tungtveiende grunner for å fjerne dem.

Det unevnelige

2006-08-28T17:18:00.000+02:00

Jeg er muligens mer opptatt av dette enn de fleste. Og har alltid vært det. I hvem som er på toppen av næringskjeden.

I Norge er det dårlig tone å gi uttrykk for at man ser opp til noen. Det handler antakelig om flere ting. Blant annet janteloven. Og litt om manglende integritet.

Det finnes et sett med spilleregler. De harde (som man ikke snakker om) og de myke (som man gjerne kan snakke om). Nå betyr ikke dette at svarene på hvem som befinner seg på toppen av næringskjeden er like ut for alle. Man kan åpenbart lese samme sosiale situasjon helt forskjellig.

Likevel har noen mennesker lett for å bli sett opp til. Utagerende. Original. Intelligent. Tiltrekkende. Alle floskler som vi liker – og tror vi ser - rett gjennom. Enkelte av oss (jeg) bruker glatt energi på å lete frem svakhetene til de tilsynelatende vellykkede. Den smarte og velkledde jenten blir raskt kjedelig. Den intelligente og barske gutten blir like raskt grunn og ufølsom.

Det virker overraskende ofte. Men ikke alltid. Noen ganger støter du borti enkelte av disse vinnertypene som er sympatiske i tillegg. De stiller deg interesserte spørsmål. De er oppriktig opptatt av å bli kjent med deg.

Å fy faen hvor det er irriterende. Jeg har lett med lys og lykte etter svakhetene deres, og kanskje, kanskje dypt der inne i den lille kroken hvor det slipper lite lys inn, finner jeg noe.

Med litt klokskap og selgerinstinkt klarer imidlertid vinneren å fremstille det som et lite avvik som gjør vedkomne litt mer – menneskelig. Og dermed har vinneren vunnet. Igjen.

Og befestet sin posisjon. På toppen av næringskjeden.

Innlegg fra undertegnede i Ny Tid

2006-08-24T12:18:00.000+02:00

Dette innlegget stod på trykk i NY TID fredag 18.august. I morgen kommer det svar fra Utviklingsfondet. Følg med.

Vi trenger WTO

Handel med varer og tjenester er en forutsetning for utvikling. Til dette trenger vi et overnasjonalt og effektivt organ for å forvalte felles spilleregler.

WTO-forhandlingene ble tidligere i sommer veltet da de mektige landene i G6-gruppen (EU, USA, India, Brasil, Australia og Japan) ikke ble enige. Nå sier imidlertid George Bush og Tony Blair at de skal gjøre et siste forsøk på å blåse liv i forhandlingene.

2006 er avgjørende for WTOs fremtid. Hvis ikke organisasjonen kommer frem til substansielle resultater innen årets utgang, ser det mørkt ut for et multilateralt handelsregime.

Debatten i den norske medievirkeligheten har hovedsakelig handlet om reduksjoner i tollnivåer for landbruket. Her dras det opp en akse fra høyre til venstre. Høyresiden mener friest mulig handel er det saliggjørende, hvilket innebærer en flat nedbygging av tollmurer over hele linjen. Venstresiden vil ha solide bolverk for å beskytte seg mot den aggressive multinasjonale landbruksbusinessen.

I beste fall er dette et forkrøplet forsøk på hjelpe norsk offentlighet til å forstå hvor sentralt handelsspørsmålet er for utvikling. I verste fall er det et kynisk spill for økt synlighet om egne posisjoner. Uansett hindrer det muligheten for en samtale som kan lede til entrepenørskap for en mer rettferdig verdenshandel.

Høyresidens ukritiske postulater om friest mulig handel som eneste vei til utviking er en gigantisk bløff. Med dagens situasjon vil dette være den sikreste måten å sikre kapitalintensiv agrobusiness en lukrativ fremtid og en sementering av klasseskillene i sør. Frihandelsforkjemperne har ikke på noe tidspunkt klart å forklare hvordan en flat liberalisering skal komme småbønder i sør til gode.

På samme måte tyr den ortodokse venstresiden til uredeligheter. Blant disse står fokuset på matvaresuverenitet, hvor målet er å sikre hvert enkelt land full kontroll over virkemiddelbruken for eget jordbruk. Lar man USA bestemme verktøykassen fritt, kan man være sikker på at de vil benytte seg grovt av bilaterale avtaler, hvor muligheten for innsyn og sanksjoner er minimal.

Vi på venstresiden må gjøre WTO til det redskapet det kan bli for utvikling. Fundamentet må både være en klar erkjennelse av at handel er en forutsetning for utvikling og at vi trenger overnasjonalitet for å beskytte mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett.

Så lenge 70% av verdens fattige er bønder, er debatten om spillergelene for landbruket avgjørende. Her trengs en dreining bort fra debatten om tollmurer, til et fokus på vestlige lands subsidierregimer.

Vi importerer i dag 99,8 % av vårt sukker fra EU, som er verdens største eksportør av hvitt sukker, med en eksportpris på kun 25% av produksjonskost. Mosambik kunne levert mer enn 80 000 tonn til det europeiske markedet, og med dagens priser, tjent 38 millioner dollar, isteden får de kun selge 10 000 tonn til EU. Så lenge dette er virkeligheten hjelper det lite at vi allerede har nulltoll på import fra fattige land. Svært få land i sør har råd til å subsidiere sine sukkerbønder slik EU har, og har liten mulighet til å konkurrere slik situasjonen er nå.

I dag støtter vestlige regjeringer sitt jordbruk så tungt at de kan selge varene sine under produksjonspris – bedre kjent som dumping. For å gjøre noe med dette innførte man de såkalte boksene i WTO: den gule, blå og grønne. Prinsippet var at man skulle kunne gradere i hvilke grad subsidiene virket inn på handelen.

Ganske fort kom man frem til at subsidiene som hadde størst innvirkning måtte fjernes. Ved ministermøte i Hongkong ble man enig om å fjerne eksportsubsidiene innen 2013.

Dessverre har dette ledet til den grove feilslutningen at all subsidiering av eksport nå er en saga blott. WTOs domspanel fant at USA hadde skjult eksportsubsidier for å unngå sine kuttforpliktelser når det gjaldt bomull, soyabonner, mais og ris.

I forslaget som USA har lagt på bordet kan de øke de årlige overføringene fra 19,6 til 22,5 milliarder dollar, bare ved å kalle subsidiene noe annet. Effekten er imidlertid den samme.

Panelet fant også at USA bare i bomullssektoren hadde feilrapportert subsidier i størrelsesorden fire milliarder kroner. Disse var rapportert i den ”snille” grønne boksen som skal ha minst handelsvridende effekt, mens WTO mente disse hadde sterk påvirkning på handelen.

Hvilke relevans har så dette for Norge? Vi eksportstøtter jo ikke noe annet enn Jarlsberg-osten, og de subsidiene skal jo bort om få år uansett. Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO.

Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene – med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet gjennom ulike kanaler, f.eks forkledd som matvarehjelp.

For å ta grep om subsidieproblemet har Kirkens Nødhjelp, sammen med blant annet engelske Christian Aid, tyske Brot für de Welt og nederlandske ICCO, foreslått at subsidier skal knyttes til hvert enkelt produkt, og at alle subsidier må rapporteres direkte til WTO. Hvis subsidierte produkter eksporteres, må landet som importerer få muligheten til å ilegge en beskyttende toll tilsvarende den summen produktet er subsidiert med.

Til dette forslaget svarer statssekretær Liv Monica Stubholt underlig defensivt i NY TID 23.06 at ”Det er ikke mulig å ha klare og entydige svar på alle ideer og spørsmål til enhver tid”.

Dessverre slutter ikke den triste forestillingen her. Til frivillige organisasjoner gjorde norske forhandlingsledere det klart før de siste møtene i Geneve at Norge vil støtte en gjeninnføring av fredsklausulen. Dette er en form for ”våpenhvile”, som gjør det umulig for fattige land å trekke store landbruksnasjoner som USA for retten i WTO. Konsekvensen er en vesentlig svekkelse i organisasjonens intensjon – nemlig slagraftige regler med dertil sanksjonsmuligheter.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre bekrefter den dystre forestillingen når han utdyper regjeringens posisjon i WTO-forhandlingene i et møte med Bondelaget 21.juni: ”Norge vil få en lavere reduksjon enn USA. Det er derfor den amerikanske kongressen (indirekte) er en viktig alliert for oss – om enn utilsiktet – når det gjelder å begrense ambisjonsnivået for reduksjoner i internstøtten”.

WTO-politikken er en lakmustest på om vi våger å gjøre utviklingspolitikken til noe mer enn en veldedighetsøvelse. Dessverre er denne regjeringen langt fra å bestå denne testen.

Utviklingsfondet svarer:

Tilsvar fra U-fondet

Jeg repliserer:

Replikk, undertegnede

Med løsneser for en bedre verden

2006-08-23T17:22:00.000+02:00

Er gevinsten for å bli plassert i idealistbåsen at du får være klovn på heltid?

Min far bruker gjerne den eldgamle hersketeknikken mot meg. Den om at siden du er i idealistbåsen, får jo det disse og disse konsekvensene for hvordan du lever livet ditt.

Det betyr selvsagt at man kildesorterer, kun kjøper Max Havelaar-produkter, lager suppe på restene etter gårsdagens potetvann og ikke engang vurderer om du skal fly hjem til Bergen (for deg utenfor boblen: du bør ta tog).

I sentrum av livet står kjøpefri-dag, hvor man får muligheten til å påpeke nordmenns manglende empati for miljøet og negerbarn like før jul.

Det hele er jo en gammel hersketeknikk som rakner når man går den etter i sømmene. Likevel støter jeg stadig på den. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hva vinner man egentlig på å være idealist i andres øyne?

Den gode samtales forbannelse

2006-08-15T10:22:00.000+02:00

Blant de gode ting i livet står for meg den gode samtalen blant de aller fremste. Jeg nøler ikke med å si at å bli avskåret fra ukentlige påfyll er jamngodt med å rive bort bunnplanken i tilværelsen. Alle kan imidlertid ikke delta.

Et sikkert kjennetegn ved den gode samtalen er at den er bredspektret - den bør kunne forflytte seg fra tant og fjas til følelseslivets mest kompliserte tentakler med én enkelt kommentar. På sitt beste kan fjaset gjerne belyse det vanskelige på en ny måte, eller ganske enkelt slippe ut all guggen av det kjipe.

Forbannelsen ligger i hvem disse samtalene kan føres med. Her er den en rekke spilleregler. Som er uhyggelig begrensende og som meget godt kan oppfattes ekskluderende. Rettelse: de ER eksluderende.

Her er noen av spillereglene:

1)Referanserammene må være noenlunde like. Jeg gidder ikke bruke tid på å forklare folk det implisitte i hver eneste setning.

2)Løssluppenhet er en forutsetning. Du skal ikke tenke fire trekk frem i samtalen for å unngå å sette deg selv i et dårlig lys. Ugjennomtenkte innskytelser er av det gode.

3)Åpenhet. Kanskje det viktigste. Hvis én blottlegger hele sitt følelsesliv uten å få noe tilbake vil den skjeve balansen ødelegge samtalen.

4)Selvironi. Skryt gjerne av deg selv, men uten at du i neste setning banker deg selv ned i driten er du ikke mye verd.

For øvrig er samtalen om samtalen en av mine favorittdisipliner…

Innlegg fra undertegnede i Vårt Land

2006-07-21T14:53:00.000+02:00

Dette innlegget stod på trykk i Vårt Land s.3 mandag 10.juli.

Når navleloet tar kvelertak

Hvorfor klarer aldri norsk offentlighet å synliggjøre hvem som virkelig tar konsekvensene av våre valg?

Det første, og klareste eksemplet er debatten om gasskraftverk. For den jevne nordmann blir det tegnet et bilde hvor hensynet til småsei og kobbe er det sentrale i debatten.

I bakgrunnen kveles de forsiktige pipene fra slumbarna i Bangladesh som neppe overlever neste storflom forårsaket av klimaendringer. De knebles effektivt av den norske offentlighet. Fra de mest offensive liberalistene til den stokk reaksjonære ansamlingen av kraftsosialister og – overraskende nok – den norske miljøbevegelsen – som i kor fremstiller dette som et nasjonalt anliggende.

Fra oss som hører argumentene fra innsiden av miljøorganisasjonene får man det noe overraskende svaret at dette handler om strategi. Det er visstnok slik at hvis man klarer å gjøre debatten om oljeutbygging tilstrekkelig nær (altså norsk), vil man ha større mulighet til å lykkes. Kanskje er det på tide å spørre seg hvorfor man nå er skjøvet over på defensiven av utbyggingsivrige frontsoldater fra næringsliv, lokalpolitikk og den alltids like reaksjonære Jens Stoltenberg?

Høstens WTO-debatt var et tilløp til de debattene vi trenger i årene som kommer. Dessverre sporet debatten av ved at Siv Jensen tok rollen som frontsoldat for de marginaliserte småbøndene i Afrika.

Debatten ble dratt ut i det perverterte da hun og Dagens Næringsliv tegnet et bilde hvor man skulle velge mellom norske og afrikanske bønder. Det hele ble en dårlig skjult dekkoperasjon for deres egentlige oppgjør, det om overføringene til landbruks-Norge.

For dem av oss som hadde ønsket oss en felles dugnad for å endre norsk WTO-politikk, var dette bare startskuddet på skuffelsene.

Blant dem som bidro sterktest til å trykke debatten ned i gamle grøfter var bøndenes eget hofforgan, avisen Nationen, som henfalt til det outrerte bilde hvor organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp løp den globale agrobuisnessens ærend. Logikken fra bøndene var militant, og minte ikke så rent lite om den George Bush jr. forfekter: hvis du ikke er med oss, er du mot oss. Hvis du ikke støtter min politikk, støtter du deres.

Egentlig hadde WTO-debatten potensiale til å bli noe substansielt nytt i et globalisert mediebilde. For første gang så vi virkelig hvordan nasjonale – og i sin tur - internasjonale beslutninger påvirker både norske arbeidsplasser og fattigfolk på landsbygden i vest-Afrika.

Isteden ble den redusert til en tradisjonell debatt mellom de klassiske norske frontene, hvor høyresiden ikke klarer å se lengre enn smale bedriftsøkonomiske prinsipper, mens de nasjonalistiske bondesympatisørene tviholder på de tradisjonelle innretningene for landbruket.

Når spørsmål åpenbart har globale konsekvenser bør debatten også preges av globale perspektiver. Regjeringen bør være de første til å svare: hvordan er det mulig å sende fiskeri – og landbruksministeren til WTOs ministermøte, mens utviklingsministeren blir sittende igjen hjemme? Og videre, hvor er samme mann når en av verdens største eksportører av klimaendringer bestemmer om man skal bygge forurensende gasskraftverk?

De fremste mannlige forfattere om tretti år

2006-07-20T12:56:00.000+02:00

Her er to norske gromgutter som jeg både tror og håper står som påler om femti år.Til felles har de en glimrende evne til dypdykk i det maskuline sinn.

Mann nr.1: Karl Ove Knausgård: Kommer til å være en klassiker innen tjue år. Jeg tror vi bare har sett starten på en mann som virkelig vil sprenge grenser og bevege seg opp i ultraklassen med Mykle og Hamsun. Med sin stilmessige sikkerhet og enorme mentale kraft kommer han til å rykke enda lenger fra sine samtidige i løpet av sine neste bøker.

Mann nr.2: Lars Ramslie: Har nok mer å bevise enn Knausgård og heller ikke et like stort potensiale. Men kommer til å treffe unge menn (og kvinner!) enda hardere med sin gnistrende iaktagelsesevne og suggererende skrivestil.

Arbeiderrettigheter i WTO

2006-07-12T13:19:00.000+02:00

Jeg har skrevet om globale arbeiderrettigheter tidligere, og deltar for tiden i ulike debatter på nett om dette. Skrev i den forbindelse et lengre svar på en utfordring fra en av debattantene.
Her kommer et utdrag av debatten:

Kåre M Bilden: Om arbeiderrettigheter i WTO: Tollefsen, hva skal til for at et slikt forslag skal bli “et robust byggverk”? Skal minstelønn være med? Var Jonas GS inne på noe i Hongkong?

Her er mitt svar:
Det Støre sa i Hong Kong var: “As we look ahead beyond this round, we must not be afraid of addressing new issues. Proposals have been put forward to include ILO standards in future WTO negotiations. Norway supports the idea, which is backed by labour unions, of promoting coherence between the work of the WTO and the work of the ILO".
Ikke spesielt konkret, men når man vet at man har et tverr-departementalt arbeid i UD og ser at Støre og Solheim priorterer møter med ILO-sjefen tungt denne våren aner man jo at noe er i gjære.

Minstelønn er åpenbart viktig, men også blant det vanskeligste, jfr debatt om lønn som “komparativt fortrinn”. Dette omtales jo av deler av fagbevegelsen som “fattigdom som komparativt fortrinn”. Jeg har en følelse av at man må la dette ligge for å få andre ting på plass først.

Angående det robuste byggverket. For det første mener jeg det er bra at det er tenkt inn i WTO overhode, så det ikke roter seg bort i organisasjoner ingen bryr seg om og bruker energi på (f.eks FN). Tvisteløsningsmekanismen er ingen plettfri konstruksjon enda, men har åpenbart nok trykk til at rike land synes det er svært ubehagelig å få slike dommer i mot seg (jfr USA på bomull og debatten om fredsklausul).

For det andre må man treffe de grupperingene i sør, som ser verdien av å bygget et globalt gulv. Det er åpenbart en utfordring at tom de mest venstreorienterte NGOene i sør ser slike forslag fra fagforbundene i nord som forkledt proteksjonisme.

Man må lete frem en argumentasjon sammen med aktører i sør, som peker på nødvendigheten for et slikt gulv for å få til en reell fordeling av velferd også internt i landene. Slik liberalistene snakker i dag, hvor man ønsker seg en flat liberalisering og la “humla suse” som direkte skal føre til velstandsvekst, har jeg problemer med å se de dekning for.

Her tror jeg fagbevegelsene kan og må spille en viktig rolle. Utfordringen blir å virkelig lage en argumentasjon som klarer å legge bort nasjonalstatsorienteringen og heller peke på rettighetene som må oppfylles gjennom et sterkt WTO.

Mer gjørmebryting på venstresiden

2006-07-10T12:29:00.000+02:00

Da er drittkastingen i gang igjen. Denne gang er det SV-nestleder Audun Lysbakken som er i gjørmebad med NY TIDs Halvor F Trettvoll. Sist sommer var det samme Trettvoll som ertet på seg Braanen og Brox.
Lite er nytt under solen. Nasjonalstaten er hinderet for Trettvoll og det saliggjørende for de tre andre.
Under ligger debatten om sosial dumping og handel med landbruksprodukter.

Trettvoll anklages som representant for den beskyttede middelklassen for å gjøre livet surt for norske bønder og gutta på gølvet, uten å risikere noe selv. Nøyaktig samme kritikk ble rettet mot Hylland Eriksen sist sommer.

Og der står debatten. Bom fast.

Løsningene skisserer de imidlertid ikke. Her er noen forslag til debatter som begge leire burde ta fatt i:

Medarbeiderstyrte bedrifter

Sosialklausul

Sosialklausul 2

Slutten på dumping av landbruksprodukter:

Tyskland: Stolt av å skifte mening

2006-06-30T23:17:00.000+02:00

Det har ikke vært vanskelig å hate det tyske fotballandslaget. Eller mye annet som er tysk for den del.

Et lite utdrag:

*Maskinfotball
*Rudi Völlers spyttklyse
*Franz Beckenbauers holdning til kvinner
*Lothar Mättheus' holdning til kvinner
*Jürgen Kohler (trenger jeg utdype?)
*Tyske bobilturister som kjører sakte og tar all fisken vår - jada de er de verste.
*Begrepet "Ordenung müss sein". Et menneskefiendtlig uttrykk.
*Lebensraum.
*Herman Görings siklende grisetryne. (forøvrig dropper vi nazismen i denne omgang og bare slår fast at han var jævlig stygg og usympatisk, men antakelig hadde peiling på kunst)
*Tysk sladrepresse som kødder med vår royale nasjonalhelligdom.
*At de lurte kong Hamsun opp i stry.

Vel. Nå er det avviklet. For vi har Klinsy og Torstein Frings. Plutselig våkner alle mine gode assosiasjoner.

*Berlin, som vekker alle mine mest klisjefulle bilder av det bohemske raddisliv.
*Hamburgs kneipper, hvor gjestene vekslet om hvem som stod i baren.
*Ølpølsene og de fnisende jentene i Nürnberg.
*Bertholt Brechts bidrag til det politiske teater.
*Second Hand - markedet i Hamburg.
*Å se Morten Harket bli dyrket av tyske kvinner i lederhosen im Sportshälle.
*Joskcha Fishers udødelige "Zju havesn't mazte zhe caze", sagt lespende og indignert til Donald Rumsfeldt som prøvde å bevise hvorfor man burde gå til angrep på Irak.

Med flere hender på rattet

2006-06-25T14:40:00.000+02:00

Er medarbeiderstyrte bedrifter løsningen for venstresiden?

Audun Lysbakken svarte godt på utfordringen da han nylig på et debattmøte ble oppfordret til å svare om venstresidens eneste svar alltid var ”mer stat”. Han kunne vært retorisk og stilt spørsmålet tilbake om deres svar bare var ”mer marked”. Men det gjorde han altså ikke. Han tok opp hansken og sa at svaret var mer demokrati. Et godt svar.

Når jeg diskuterer politikk med mine liberalistiske høyre- eller ”ansvarlige” Arbeiderpartivenner i Bergen, er som regel hovedankepunktet mot SV den fraværende eller naive næringspolitikken.

SV bør benytte anledningen mens de er i regjering. I sitt partiprogram står nemlig følgende: ”SV ønsker å etablere et eget lovverk og opprette en ny selskapsmodell for arbeiderstyrte bedrifter”.

I Morgenbladets artikkel om tema diskuteres flere sider ved dette, deriblant om dette egner seg for alle typer virksomheter. Konklusjonen er at den nok passer best for den kunnskapsintensive sektoren. Hvilket vil bli viktigere og viktigere for Norge i årene som kommer.

Dette er en morsom idé som tegner et mye større bilde med klare ideologiske rammer. La oss håpe denne debatten kan prege høsten.

Det gnistrer. Igjen.

2006-06-21T08:37:00.000+02:00

Changemaker har med sin kampanje mot WTOs TRIPS-avtale skapt politiske resultater. Enda en gang.

Rekken av resultater begynner å bli lang. I 2004 vant man frem i kravet om at Norge ikke skal kunne delta i forebyggende krig.

I 2005 kjemper man frem en utreding av en gjeldsdomstol. Dette kommer i kjølvannet av kampanjen mot diktatorgjeld.

Og nå. Melder Utenriksdepartementet at Norge vil endre reglene for utbyttedeling på immaterielle ressurser.

Fy faen. Så jævlig bra. Jeg har ikke vært så inspirert på lang, lang tid.

Vaklevoren og utilfreds?

2006-06-18T17:36:00.000+02:00

Min hustru skiftet hårfarge fra tid til annen da hun var yngre. Min svigermor mente det var de gangene hun var usikker.

Ikke så ofte, men fra tid til annen, dumper jeg bort i folk som til stadighet snur sitt eget liv på hode. Noen ganger fordi de beveger seg fra en relasjon raskt over i en annen. Andre ganger fordi de avslutter studier før de er slutt og hopper over på nye. De skifter jobb og de skifter oppfatninger.

Og de føler seg ofte mislykket. Det vil si, de føler seg ofte høyt oppe og langt nede.

Når de føler seg mislykket er det gjerne fordi de er bekymret for hva ”de andre” vil mene. Så hva er det de sammenlikner seg med?

Jeg tror bilde av ”de andre” er den stødige personen, som gjør nødvendige justeringer langs veien. Ingen store omveltninger, men trygge, solide beslutninger som følger en mer eller mindre uttenkt rute.

Finnes disse menneskene? De som har løpet lagt og bare gjør den nødvendige navigeringen underveis? Og hvordan ser egentlig innsiden av hodene deres ut? Har de bedre liv? Har de en høyere gjennomsnittelig tilfredshet – og er det i så fall et mål?

Mange spørsmål. Jeg vet ikke om jeg har så mange svar.

De utålelige: Venstresidens himmelstormende uredelighet

2006-06-15T22:26:00.000+02:00

Jeg har brukt for mye tid på å irritere meg over to grupper i det i siste. Her er en liten utladning.

Først dem det er enkelt å mislike, men som jeg egentlig bruker minst energi på. Dette er dem som mener familien er hele verdens grunncelle. Det finnes kun ett vindu man kan se livet gjennom, og det er det som er tegnet opp av pliktene til familien og Vårherre. Her leves det eneste gode liv, og alle som ikke makter dette, faller i kategorien mindre vellykket.

Flere i denne kategorien er intelligente nok til ikke å artikulere sin aversjon mot avvikerne i rene ord, det bare skinner igjennom i hver eneste pore av deres legeme når du møter dem. La meg ikke dvele mer med disse. Jeg har de fleste av dem på en armlengdes avstand.

Langt verre er det med dem jeg omgås til daglig. Dem som skal utgjøre motstykke til de ovenfornevnte. De befinner seg selvsagt på venstresiden politisk. De er gjerne opptatt av globale fordelingsspørsmål. De behersker det urbane, liberale levesettets til fingerspissene. De misliker FrP – mest fordi de har en ond politikk, og litt fordi de ikke eier en kvalifisert smak.

Vel, så langt, så godt. Jeg misliker dem da ikke for dette.

Det kvalmende er når den militante sekularisten i dem våkner. Når sitater av typen ”Ja, dere i Kirkens Nødhjelp mener jo alle de riktige tingene. Dere har liksom forstått det. Det politiske fokuset dere løfter i offentligheten trengs sårt. Dessverre kan jeg nok ikke støtte dere. Vi må jo ikke glemme korstogene”.

Hva er dette for en syk, syk verdensanskuelse? Hvordan er det mulig at mennesker som vifter de liberale verdienes store fane er i stand til slike kommentarer? Noen må ta seg en tur i sitt eget hode og gjennomføre en skikkelig storrengjøring.

Det aller pinligste: hva har du lest sa du?

2006-06-13T13:37:00.000+02:00

Hvordan snakke om bøker? Det må jo gå på tryne. Enten blir det helt platt. Eller pretensiøst. Jeg aner ikke hvordan dette skal gjøres. Men nå skal jeg prøve.

La meg ta utgangspunkt i noen av mine venners forhold til bøker. De illustreres ved følgende fritt omskrevne sitater:

”Jeg leser ikke noe annet enn klassikerne, har ikke så mye tid”

”Jeg gidder faen ikke lese klassikere. Det er pretensiøst bullshit. Kanon meg i ræva! Gi meg gnomer og troll”

”Jeg orker ikke lese i semestrene, da har jeg mer enn nok med pensum – kobler heller av med tv”

”Jeg orker ikke skjønnlitteratur, det er bare melodramatisk og individualisert vås som ikke har noe annet prosjekt enn navlebeskuing”

Det er mye følelser knyttet til lesing av bøker. Åpenbart fordi det sier noe om hvem du er. Jeg har brukt mye tid på å unnskylde at jeg selv har satt av tid til klassikerne de siste årene.

Først Shakespeare, så Ibsen, Hamsun og Mykle. Så Marques, Dostojevskij, Hemingway og Balzac.

Ble jeg klokere? Fikk jeg en dypere innsikt? Vel. Det handler vel ikke om annet enn å vekke engasjement. Shakespeare kan åpenbart leses på en overflatisk nivå, plottet holder som regel i massevis for å bli underholdt. Flere av Hamsuns verker, f.eks Pan og Victoria kan leses som lett medrivende romantiske historier. Dostojevskij som god krim. Balzac som en god tidsskildring.

Likevel har flere av disse forfatterne evnen til å legge inn noen nivåer til. Øke kompleksiteten og gi deg følelsen av at du blir trukket inn i et univers med litt mer dybde, en dybde som du kan utforske om du vil.

Siden jeg først er i gang, vil jeg gjøre noe så deilig som å lage en pen liten liste over de mest gnistrende leseropplevelsene de siste årene:

1)Agnar Mykle: Lasso og Sangen må leses i sammenheng. Når Embla trer frem for Ask vil enhver 23-årig mann se lyset i enden av den svarteste tunnel.

2)King Lear: måten den avkronede kongen faller dypere og dypere er en studie verd.

3)Far Goriot (Balzac): les den gjerne i sammenheng med King Lear. Temaet om en ødelagt fars forhold til sine døtre er engasjerende.

4)Pan og Victoria: enkelt, komplekst og uendelig vakkert.

5)Vildanden: tar temaet jeg hater mest, nemlig hvorfor sosialdarwinismen vinner til slutt.

6)For så høgt har eg elska (Bjørn Sortland): for alle oss som kommer fra vestlandet og har sett det dypeste mørke i indremisjonen er dette et must.

WTO åpner slusene for kunnskapsbølgen

2006-06-08T13:09:00.000+02:00

I fjor var det Braanen og Brox mot Fossen, Trettvoll og Hylland Eriksen. Nå tar WTO debatten. Og denne gangen er det ikke gutta på gølvet som angripes…

”India står i spissen for en gruppe utviklingsland som krever at det norske markedet for tjenester åpnes for reell konkurranse”. Skriver N24 i dag.

Som jeg har skrevet om tidligere arbeider Utenriksdepartementet på spreng med nye forslag til et slagkraftig WTO-regime på arbeidstakerrettigheter.

Nå vil nemlig kunnskapsintensiv arbeidskraft inn på det norske markedet; ingeniører, arkitekter, leger. Da er antakelig artiklene om ”brain-drain”, like om hjørnet, at de beste hodene rømmer de fattige landene.

For norsk debatt kan det imidlertid være befriende er at dette er den kunnskapsintensive delen av arbeidsstokken. Lenge har akademikere og middelklasse vært dømt ufølsomme, fordi det er den arbeidsintensive delen av arbeidende nordmenn som er i faresonen.

Nå er det åndseliten som selv er i faresonen. Og selvsagt kommer debatten om lønn først opp. Det er forståelig, men trist for debatten. Hvis vi nå kunne brukt dette som en strategisk brekkstang for å konstruere et skikkelig gulv, på basis av grunnleggende ILO-konvensjoner, men holde lønnsdebatten på en armlengdes avstand en stund, kunne dette blitt spennende.

Her er "gulvet": Et par grunnleggende ILO-konvensjoner:
Free choice of employment (Art. 6); just and favourable working conditions (Art. 7); freedom of association and collective bargaining (Art. 8 and 9); abolition of child labour (Art. 10).

Sommerlektyre: Hvorfor jeg tok feil

2006-06-05T00:10:00.000+02:00

Hvis jeg hadde tenkt å lese disse i sommer, hva burde jeg egentlig ha lest da?
"How to read and Why" Harold Bloom

"Fair trade for all" Joseph Stiglitz

"La den rette komme inn" John Ajvide Lindquist

"Notes on a scandal" Zoe Heller

"Line of beauty" Allan Hollinghurst

Frihandel: den gigantiske bløffen

2006-06-03T10:19:00.000+02:00

Det drar seg mot avgjørende forhandlinger i WTO. Da er det godt at vi har en homse fra Massachuttes.

Mange av oss har fulgt med på fremveksten av ulike tankesmier i Norge. De tre største av dem er Manifest, LibLab og Civita. Disse er inspirert av de amerikanske og britiske modellene, som på ulike måter har hatt stor påvirkning for politikken i disse landene.

Fra de liberalistiske versjonene av disse tankesmiene har blant annet bilde av frihandel dukket opp. Gjennom friest mulig handel med varer og tjenester skal fattige mennesker kunne løftes opp av elendigheten.

Denne linjen ble plukket effektivt i sist høsts disputt om WTO, blant annet av Siv Jensen og Erna Solberg. Spesielt Jensen gikk langt i sitt angrep på bøndene - i hvertfall i sitt eget hode - som de fattiges fanebærer.

Tollsatsene måtte kuttes. Varer og tjenester måtte kunne flyte friere. Fokuset var spesielt på landbruket.

Nå vet ikke jeg om det er deres intensjon, men så langt jeg kan se vil det være en gigantisk realpolitisk bløff, så lenge rike lands myndighetene subsidierer sine bønder i hue og ræva.

Dette har INGENTING med frihandel og gjøre - og viser - som den amerikanske kongressmannen Barney Frank sier det så elegant:

"Mr. Chairman, I am here to confess my reading incomprehension. I have listened to many of my conservative friends talk about the wonders of the free market, of the importance of letting the consumers make their best choices, of keeping government out of economic activity, of the virtues of free trade, but then I look at various agricultural programs like this one. Now, it violates every principle of free market economics known to man and two or three not yet discovered.

La oss starte et grandiost byggverk

2006-06-01T19:11:00.000+02:00

Jeg føler janteloven ikke lever like sterkt i bloggosfæren. La meg derfor være frekk nok til å starte et lite byggeprosjekt. Bli gjerne med.

Er litt usikker på i hvilke ende dette bør begynne med, så starter kanskje ikke ut med en tilstrekkelig grunnmur. Av ulike grunner er dette ikke uttømmende, men et vaklevorent byggverk. Nok om det.
--------------------------------
Det freidige målet: å forandre verden

Overordnet premiss: Det må overføres velstand fra den rike del av verden til den fattige.

Underordnet premiss: Handel har størst potensiale for å få dette til og WTO er den mest effektive institusjonen.

Nødvendig oppgjør: holdinger av typen "men all erfaring viser jo at folk ikke kan handle seg til utvikling".

Dette er en grisete argumentasjon, da premisset - som de fleste av oss er enige om - er at reglene ikke har vært rettferdige så langt, men at vi må arbeide for at de skal bli det.

La oss starte ut med to sentrale deler av byggverket. Ja. La oss gape jævlig høyt.

1)Landbruksreform
2)Arbeiderrettighetsreform

Dette er et kunstig skille, fordi de begge griper kraftig i hverandre. La oss likevel prøve, om ikke annet, så for pedagogiske årsaker.
I svært, svært korte trekk:

1)Landbruksreform:
Subsidier: Dette vil være den viktigste delen å få reformert. Her må det på plass tiltak som gir fattige land rett til å beskytte seg mot varer som er subsidiert for eksport både direkte og indirekte. Land i nord må legge om sitt landbruk slik at det ikke er grunnlagt på bruk av skadelige subsidier.

Tariffer: Dette er viktig, men verdiløst så lenge subsidiene ikke kuttes. Illusjonen til høyresiden om at en senking av tariffer vil være saliggjørende for fattige i sør er en gigantisk realpolitisk bløff, omtrent på størrelse med prinsippet om matvaresuverenitet.

En av de største utfordringene:
*Få til en dreining som premierer arbeidsintensivt landbruk.

2)Arbeiderretigheter:
Et slagkraftig regime som tar opp i seg de grunnleggende ILO-standardene: free choice of employment (Art. 6); just and favourable working conditions (Art. 7); freedom of association and collective bargaining (Art. 8 and 9); abolition of child labour (Art. 10).

Noen av de store utfordringene:
*Hva betyr dette for lønnsnivåer?
*Vil ikke dette slå veldig urettferdig ut for arbeidsintensive sektorer?

Hvis sosialliberalerne skulle svikte...

2006-05-30T14:58:00.000+02:00

Og det skjer jo stadig vekk. Disse løse kanonene vil jo skjelden samarbeide med andre enn seg selv...

...Så er kanskje gamle tenkere knyttet til fagbevegelsen i England spennende. Dette er et utdrag fra ”Compass-Direction of the Democratic Left” en tenketank til venstre I Labour sitt manifest:

”Conceptions of the good life and good society – a vision of the kind of world we want to live in. Thatcherism had a powerful vision of this, and the democratic left needs an equally powerful vision”.

Denne gjengen trodde på New Labour. Nå bråker de noe jævlig i britiske medier fordi ingenting ble som de hadde håpet. De er riktignok spesielt opptatt av utdanningsreformen i England, men kan ihvertfall i sitt manifest gi litt ny input.

Litt usikker på om det ligger tilstrekkelig her til å bli inspirert. I mellomtiden vil jeg anbefale andre følgende dette seminaret som debatterer boken til Bent Sofus Tranøy

Den nye høyresiden i SV

2006-05-28T15:12:00.000+02:00

Hvordan venstresiden bør fornyes er ingen ny debatt og har tatt ulike former de siste tiårene. Kanskje er den nå satt på spissen etter at SV er kommet i regjering. Kulturredaktør i NYTID, Halvor Trettvoll, prøver ukentlig å dra i gang nye debatter i sin kommentarspalte.

Denne uken ved å peke på The Euston Manifesto. Dette er en gjeng intelektuelle i England, som foreløpig virker å være relativt løst integrert i et nettverk. Sist uke møttes de til slaberas.

I sitt manifest skisserer de opp en del sentrale problemstillinger som deler venstresiden. Av disse kan følgende nevnes:

)Relativisme i omgang med menneskerettigheter

)Anti-amerikanisme

)Israel/Palestina

)Arbeiderrettigheter og nasjonalstat.

Alle er debatter som har vært kjørt med en viss tyngde her tidligere. Dessverre mangler litt av dynamikken, da den konsoliderte og idelogisk opptatt høyresiden i SV er ikke-eksisterende.

For enkelte løse kanoner som ikke helt finner sin havn i den nasjonalstatsorienterte venstresiden, vil debatten om de ulike modellene for internasjonale rammeverk alltid ligge like om hjørnet. Så får vi håpe Euston Manifesto kan være til inspirasjon.

Fra rent til urent

2006-05-26T11:58:00.000+02:00

Når man beveger seg i bistandssfæren er alt rent og edelt.
Til høsten roter jeg det til. Da blir det politikk. Skittent og uhellig.

Tanken i såvel Changemaker som Kirkens Nødhjelp har for min del vært å få troverdighet på at vi trenger alle med i et prosjekt. Jeg har brukt tid på å få med oss alle.. i betydningen alle som er mulig.. Det er vel et stykke inn i Venstre...

Nå ser jeg ikke helt de arenaene for min egen del lenger. Organisasjonen som skal binde sammen et bredt lag av globaliseringsinteresserte som nærmer seg tredve eksisterer jo ikke. Og jeg tror ikke jeg gidder begynne med noe fra grunnen.

Da får man gå inn der det er mulighet til å påvirke konkret politikk.

Angsten tar meg

2006-05-24T11:13:00.000+02:00

Jeg føler jeg står midt oppi et paradgimeskifte. Jeg takler det dårlig.

Bare for to/tre år siden var livet bekymringsløst. Alle rundt meg skulle omtrent det samme. Alle var liksom på samme sted i livet.

Nå er ingenting som før: noen blir gravide - og bruker tiden sin på det. Noen har fått seg en viktig jobb (og må dermed legge seg tidlig), noen skal flytte (og jeg vet neimen ikke om de kommer tilbake).

Min reaksjon er angst. Jeg blåser meg voldsomt opp for å beskytte min rett til bare å tenke på meg selv i en god del år til. Jeg påpeker til stadighet hvordan de som jeg så på som underholdende nå drukner i trivialiteter og sklir lenger og lenger unna.

Det høres selvsagt ut som jeg er glitrende selvtilfreds all den tid premisset er at jeg representerer den andre ytterlighet – nemlig det uimotståelig underholdende verbale fyrverkeriet.

Problemet er at det jeg reagerer på er noe uklart. En vag fornemmelse av at friheten innskrenkes. Følelsen minner sterkt om klaustrofobi.

Men ærlig talt: hvorfor skal folk bli voksne så jævlig fort?

Samme arbeidsregler for alle: denne regjeringens viktigste prosjekt?

2006-05-22T15:12:00.000+02:00

Sist sommer raste debatten igjen om sosial dumping i Norge. Etter at Ottar Brox skrev boken Arbeidskraftimport : velferdsstatens redning - eller undergang? veltet såvel Brox, som Bjørgulv Braanen, Hylland Eriksen og enkelte andre ut i debatten.

Debatten ble imidlertid underlig norsk i formen. Hvorfor? Vel antakelig mest fordi vi er mer opptatt av polske snekkere til badene våre enn vi er for burmesiske tekstilarbeidere.

Det lille globale perspektivet som kom på banen ble slått tilbake av Braanen, som omtalte nasjonalstaten som det minst dårlige virkemiddelet mot den uhemmede kapitalismen. Hylland Eriksen hadde få gode svar. Det nærmeste var i kategorien "vi må knuse noen egg for å lage omelett".. eller.. vi må fire litt på arbeidstakerrettighetene for å la flere få være med på moroa.

Nå, for en gangs skyld skjer det noe morsomt fra regjeringshold. Nå ser vi nemlig det som kan være konturene av et norsk initiativ for å lansere et slagkraftig globalt arbeidstakerregime under WTO.

Sist uke var nemlig Støre og Solheim ute i Dagsavisen med det som kan bli bra saker.

Samtidig kommer signaler fra UD om at dette prioriteres i flere avdelinger etter påtrykk fra politisk ledelse.

De behagelig hellige

2006-05-16T10:08:00.000+02:00

Er folk egentlig i stand til å forstå hvor behagelig det er å få betalt for at folk skal se på deg som et høymoralsk vesen?
Min fars fornemmelse av bistands-Norge er et vakkert bilde. Disse menneskene som bare bryr seg om andre enn seg selv, som går i sekk og aske. Som drar hjem på spikermatten, ser seg selv i speilet og pisker seg til blods hver kveld bare for å synliggjøre for seg selv sin endeløst dårlige samvittighet.
De koker suppe på potetskrell, går flere mil til jobb på bena, fordi de ikke har råd til en leilighet i byen etter de har gitt halve lønnen til barna i Afrika.

Så feil kan man ta. Bistandseliten reiser verden rundt. De lever på konfortable hoteller. De blir vartet opp etter alle kunstens regler av lokale organisasjoner.

Da ATTAC var på sitt hotteste var dette i ferd med å spre seg til litt bredere lag av befolkningen. På Grünerløkka satt de nyfrelste aktivistene med latten i ene hånden og Morgenbladet i andre. De fleste var selvsagt Blindernstudenter, men angsten var nok i ferd med å bre seg blant de ansatte i bistandsorganisasjonene. Ville andre ta over reviret og forstå hvor behagelig denne virkeligheten egentlig er – å få betalt for at folk skal se på deg som et høymoralsk vesen?

Det har imidlertid vært noen unntak. Hilde Frafjord Johnson er kanskje den mest kjente. Hun tegnet et bilde hvor hun, mer enn noen, var i kontakt med den norske folkesjelen. Der resten av organisasjonene utelukkende snakket til den velopplyste menigheten reiste hun land og strand rundt for å snakke til den gemene hop. I et intervju jeg gjorde med henne kunne hun blant annet fortelle at hun hadde en veldig fin power point – presentasjon vi i Changemaker kunne få låne.

Alle eliter utvikler selvsagt sine bolverk hvor bare noen svært få slipper gjennom. Vil du vite hva good governance, accountability, transparancy, added value, APRM, PRGF,empowerment osv osv faktisk betyr kan du få hjelp her med Norsk Folkehjelps ordbok og boken om moteordene: “Beyond the Buzzwords Poverty Reduction”, “Participation” and “Empowerment” in Development Policy”

bistandsordboken

The Buzzwords...

Blogging: det fremste feministprosjekt

2006-05-12T14:36:00.000+02:00

I mine første, jomfruelige uker i bloggosfæren slår en ting meg som svært klart. De klart mest underholdene bloggerne er kvinner. De serverer de skarpeste, mest engasjerende og vittige bloggene.

De briljerer mellom ulike tema på en helt annen måte en de fleste gutta. De finner nye vinkler og skyter fra hofta på en måte som funker.

Her er noen av mine favoritter:
Mihoe
Marion
Fjordfitte
Dagens Onde Kvinner

Aktivist-Norge: Jeg eller vi?

2006-05-10T14:25:00.000+02:00

Etter et tiårs arbeid med globale spørsmål: la meg forsøke å skissere to hovedgrupper og noen undergrupper blant dem som arbeider med disse tingene. Dette er en kjapp sammenrasking fra toppen av hodet:

1)Den strukturorienterte
Er opptatt av de store linjene og insitusjonene, som WTO, IMF, VB.

a)Den ideologiske fløyen vil her være opptatt av høyre-venstreaksen, kampen mot nyliberalismen og er sterkt opptatt med sin USA-kritikk. Er grunnleggende skeptisk til de ovenfornevnte institusjonene. Mener fortsatt at nasjonalstaten er vegen for å begrense de uhemmede markedskreftene.
Kjennetegnes gjerne ved at man sier nei til ting. Flinke til å mobilisere.

Hvem er i denne gruppen:
RV, venstresiden i SV, ytterste venstre i Ap, ulike subkulturer i urbane strøk, enkelte mindre tenketanker i akademiske miljøer, deler av bondebevegelsen. Klassekampen, Nationen.

b)Den pragmatiske fløyen vil være opptatt av at man må påvirke de samme organisasjonene i riktig retning. Den store visjonen er et felles sett med regler som er effektive. Er positiv til globale strukturer og mener at man må fokusere på å bygge sterke og effektive regelverk. Vil også være positiv til økt handel med varer og tjenester. Elendig til å mobilsere, sterkt individorienterte. Mange løse kanoner.

Hvem er i denne gruppen:
Venstresiden i Venstre, høyresiden i SV, enkelte mindre tenketanker i akademiske miljøer, deler av Morgenbladet og NYTID.

2)Den individorienterte
a)Du som enkeltindivid har ansvaret. Hvis du ikke gjør noe med deg selv, vil heller ikke verden forandres. Har tradisjonelt et tyngdepunkt i miljøbevegelsen, men blant annet ved oppstarten av Changemaker stod denne tankegangen også sentralt når man debatterte den urettferdige verdenshandelen. Vil også være opptatt av f.eks etiske retningslinjer for bedrifter. Argumenterer for at her er det gode sjanser for reell forbedring på bakkenivå i sør.
Flinke til å gjøre store og vanskelige ting relevante for folk i sin hverdag. Står i fare for å spore av debatten ved å individualisere spørsmål som egentlig trenger svar i tunge politiske prosesser. Er også ofte anklaget for å moralisere mot enkeltmennesker.

Hvem er i denne gruppen:
Jfr Blekkulf, Fremtiden i Våre Hender, Max Havelaar, Korsvei-nettverket. Svært ofte dem som egentlig ikke synes de klassiske politiske skillelinjene sier dem så mye. Flere eksempler innenfor kirken og miljøbevegelsen.

Myke menn: NOT WANTED

2006-05-08T15:44:00.000+02:00

Det er selvsagt en illusjon. Tanken om at kvinner tiltrekkes av det som er på innsiden. De er alle forfengelige. Opptatt av innpakningen. Og konsekvensene er intet annet enn brutale.

Jeg har helt normale, studerende guttevenner. De er reflekterte. De vil alle ende som samfunnsstøtter. De vil bli foreldrekontakt i skolemusikkorpset. Leder i FAU. Foreldrerådets arbeidsutvalg. De vil arrange basarer og loppemarked. De vil ta på seg arbeidsoppgaver på foreldremøtene. De vil være dem som kjører et urettferdig stort antall ganger til sønnens fotballkamper.

Poenget er like fullt at flere av dem enda ikke helt har klart å komme seg i en situasjon hvor genene deres kan videreføres. De er ganske enkelt ikke puleobjekter.

Hvor lenge varer egentlig den perioden hvor dem som behersker spillet. Gutta som lener seg tilbake, slipper ut et par usympatiske gloser. Drikker øl og røyker som Billy Bob Thornton. Vinner, og ender opp med damene til slutt.

Vi læres opp til at kvinner er opptatt av det som er på innsiden. Så akespterer vi at dette ikke er fakta mens vi går på barne-og ungdomsskolen. Da vinner Johnny og Raymond. Gutta som røyker og drikker først. De som skyter ballen i mål og får alle damene med høyt stringtrusefeste.. Heldigvis ender alle disse opp som elektrikere og rørleggere, blir banale samtalepartnere og får barn når de er 20 med Linda fra Rema1000

På gymnaset vinner imidlertid musikkgutta. Etter dette venter så universitetet. Er ikke tiden nå inne til at nerdene, gutta med jordfargede, løse fløyelsbukser fra Dressmann og spraglete pappagensre fanges av kvinnene som er på intens leten etter faren til sine barn?

Burde ikke gutta som lytter med store, blanke øyne, gutta med tålmodighetsreserver på størrelse med Marianagropen snart vinne frem?

Beklager. Det funker ganske enkelt ikke sånn. Kvinner vil fortsatt ha gutta som kan spillet. De vil sjekkes opp. De vil druknes av selvtillitsbølger. De vil ha velkleddhet. Riktig ganglag og mimikken til Brad Pitt.

Glem det jo før jo heller. Verden er ikke laget for myke menn. Det er ikke sånn nå. Og den funker ikke sånn i de neste 5 årene. Kanskje kan du dumpe bort i en dame med så intenst dundrende biologisk klokke at hun velger deg bare for å unngå migrene. Men det er neppe egnet til å løfte selvbilde til nye høyder.

Lær deg spillet. Ikke vær deg selv. Hold tredagers-regelen, ikke le høyfrekvent, ikke spør kvinner interressert om hvordan de egentlig har det. Ikke vær tålmodig. Ikke beveg deg for fort. La for guds skyld være med fikling og flakkende blikk.

Innse at reglene er til for å følges. Kvinner vil ikke dulles med og forstås. De vil erobres av menn som får dem til å se bra ut blant veninnene.

Drep inderligheten og integriteten din fortere enn svint og slutt med maset om ekthet og sårbarhet.Verden er et brutalt sted. Og ja. Hvis du skulle lure. Det ytterste målet i tilværelsen er å plante sin sæd.

Alt annet er upotent, mykt pisspreik fra menn med liten pikk.

Dette er sannheten. Dette står skrevet med hissige flammer i kvinnens lystsenter. Nå må du bare drepe et hvert tilløp til andre tanker.

Darwin visste nemlig hva han snakket om.

WTO: Man må knuse noen egg...

2006-05-05T11:30:00.000+02:00

Noen få fattige land må oppgi sine privilegier for et mer rettferdig handelsregime.
Land med kolonibånd, som enkelte i øst-Afrika og Karibia, er i disse dager i harnisk over at de nektes et gammelt priviligie, nemlig gunstige sukkerkvoter. De såkalte ACP-landene har over lengre tid kunnet selge sukkeret sitt innenfor en kvoteordning med kunstig høye priser til EU, som en form for veldedighetsordning. Dette har imidlertid vært forbeholdt et lite antall land med historiske forbindelser, spesielt til Storbritannia. Nå ryker denne praksisen.

Dette er et nødvendig onde, med et viktig forbehold. Nå må EU forsere sin restrukturering av det groteske subsidieregime som både ødelegger for fattige land gjennom dumping av europeiske varer i Afrika, men også gjennom at det gjør det umulig for fattige land å konkurrere på det europeiske markedet.

Ha en søtladen helg.

Norge i IMF: selg gullet - slett gjelden!

2006-05-04T12:29:00.000+02:00

Norske frivillige organisasjoner, blant annet representert ved Kirkens Nødhjelp og Aksjon Slett U-landsgjelda har gått inn for at det internasjonale pengefondet selger unna deler av sine gullreserver for å øke takten i global gjeldsslette.

Med seg har de Storbritannia som i løpet av 2005 gjentatte ganger ba om et salg av IMFs gull. Også en hel rekke andre organisasjoner har bedt om det samme, deriblant den anerkjente organisasjonen Oxfam.

Gullreservene er en del av IMFs finansielle sikkerhet til å takle uforutsette økonomiske kriser i verden, men gullet utgjør bare rundt to prosent av IMFs totale ressurser. Den britiske organisasjonen Jubilee Research hevder i en bred analyse at et kontrollert gullsalg ikke vil svekke IMF, og heller ikke føre til fallende gullpriser på verdensmarkedet.

Dette kan sikre at gjeldslette ikke går på bekostning av den vanlige bistanden til verdens fattigste. Det vil dessuten innebære at IMF selv kan ta ansvar for mange av de lånene de har gitt til tvilsomme formål.

Dette kan gjøres på forskjellige måter, og trenger ikke gjøres i en håndvenning. Beregninger gjort av Oxfam går ut på å reevaluere gullets verdi, og på den måten frigjøre 32 milliarder dollar som kan komme verdens aller fattigste til gode.

Bakgrunnsstoff:
*Oxfam: Gull

Khartoum goes Wall Street

2006-05-03T12:27:00.000+02:00

I Khartoum (hovedstaden i Sudan) har man etter fredsavtalen blitt slått av en ubendig optimisme. Spørsmålet er om det ellers så reaksjonære islamiststyret i landet har tatt seg en blås. Blant jordhytter og gårdsbruk dukker nemlig dette opp:

Fra Wikipedia: "Phase I : Almogran Central Business District A brand new 160-acre Central Business District (CBD). This state-of-the-art, prime commercial real estate will act as a hub for Eastern Africa’s modern business market".

Nå var jeg i Khartoum i 1998. Mye kan ha skjedd siden den gang. Men neppe så mye at dette ikke er forfriskende galskap. Nå har jeg det privilegie at jeg kan sammenlikne det med Manhattans sørspiss, hvor Wall Street-området gjør seg gjeldene nå du ser skylinen på veg inn fra JFK. Forskjellen er at hus i murstein og betong omkranser Manhattan og Hudson River. I Khartoum gjør jordhus, åkerlapper og den hvite og blå utgaven av Nilen tilsvarende nytte.

FrP: hvordan takle seriøse apekatter

2006-05-02T09:52:00.000+02:00

Per Fugelli får tyn fordi han peker på sannheten i kirken. Her er et raskt utdrag av hva han sa: ”Hva er det som ulmer i den norske folkesjelen når de andre partiene feigt lar Frp få sette den onde dagsorden?”

Ulike figurer i norsk offentlighet har foreslått ulike strategier for hvordan man bør møte FrP. ”Kutt elitismen” er en klassiker. Frank Rossavik, politisk kommentator i BT bygget oppunder dette synet da han pekte på Carls dispipler som en gjeng rebeller som er drittlei av å bli sett ned på av den snobbete norske offentligheten.

Javel. Måten å takle FrP på er da å ta dem på alvor? Ok. La oss gjøre det.

Kjære Frp-velger:
La oss tegne det bilde du som tilhenger altså ønsker deg: At møkkagjengen din kommer seg inn i regjeringskontorene. La oss da – i et øyeblikk av godvilje - heve oss over de aller mest vulgære utsagnene av typen ”Vi må først sørge for de gamle og eldre her i landet– så kan vi ta oss av barna i Afrika”, og ta deg på alvor. Her er noen ørsmå stikkprøver fra partiprogrammet deres (i kursiv).

”Avvikle dagens statlig tvungne u-hjelp og NORAD”Om det er uvitenhet eller bevisst å underslå fakta er uklart. Men når hovedargumentet til FrP er at veien til frelse for u-landene går gjennom å bygge ned alle offentlige institusjoner og friest mulig handel har man dermed garantert at enhver akkumulasjon av kapital faller på de samme få og sterke elitene som man allerede har ønsket bort.
Hvem skal sørge for den statlige reguleringen når stat til stat-bistanden kuttes? Hvordan skal man bygge et statsapparat som faktisk ikke har muskler til å gjøre jobben?
Det bryter med enhver globaliseringsteoretikers fundament at man ikke overfører kompetanse for godt styresett. Dette må faktisk gjøres gjennom den statlige bistanden.

Å tegne et bilde av at overføringene skal opprettholdes ved utelukkende å satse på norske folks private giverglede er også i beste fall en realpolitisk bløff.

Når de igonrante FrP-hodene tenker kloke tanker utenfor navleloet sitt er dette årsaken til underutvikling i fattige land: ”Den lave levestandarden i u-landene er først og fremst et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og politiske system”. Nok en gang avsløres det at FrP har inkallt barnehagen til rådslaging. Hvem i helsikke kan prestere å skrive noe sånt?

Hva med fortidens globale strukturer? En hver historiker med respekt for seg selv ser at f.eks Storbritannia funderte sin utvikling på grov utbytting av ressurser i såvel Asia som Afrika. For ikke å snakke om dagens virkelighet.. hvor pengestrømmen beviselig går fra fattige land til rike gjennom nedbetaling av u-landsgjeld (JubileeResearch) og fattige land tvinges til å rive sine tollbarrierer for det Frp omtaler som en ”friere verdenshandel” (Oxfam, Christian Aid, Kirkens Nødhjelp) – en sikker resept for å ødelegge de markedene FrP mener er avgjørende for vekst.

La meg raskt oppsummere: Å stemme på FrP er en grov forbrytelse mot dem som sitter aller nederst ved det globale bordet. La oss ha det helt klinkende klart, så det er hevet over enhver tvil. Du skal ikke tvile et sekund, ikke et ørlite øyeblikk. Å gi din stemme til Siv og Carl er det samme som å ønske økt avstand mellom de som allerede er perverst rike og dem som er like perverst fattige.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er årsaken til at FrP skal tas på alvor. De er fortsatt en gjeng med apekatter som for alt i verden ikke bør slippes løs fra dyrehagen. Helst ikke ned fra trærne heller

Homokampen: Hvorfor taper de konservative?

2006-05-01T16:39:00.000+02:00

De konservative taper ikke kampen i homosaken fordi de er utsatt for en kulturradikal konspirasjon. De taper fordi argumentene ikke holder vann.

I dag er det en overvekt av homopositive biskoper. Det betyr at de ønsker at homofile skal kunne få vigslede stillinger i kirken.

Blant de konservative vil flere se dette som nok et symptom på det allmenne forfallet som har foregått de siste tiårene siden kulturradikalismen for alvor fikk fotfeste i den norske offentligheten.

For meg høres dette ut som man griper etter et halmstrå. Grunnen til at man har tapt homokampen handler for meg primært om hvem som faktisk har de beste argumentene – ikke at Dagbladet og NRK sitter med definisjonsmakten i norsk offentlighet.

Det hele ble satt på spissen da Valgerd Svarstad Haugland ble tvunget til å avkle sin egen argumentasjon i en homodebatt på Holmgang. Debatten kom i etterkant av en dokumentar om en ung gutt som hadde tatt selvmord da han som ung og homofil ikke følte seg velkommen i menigheten han tilhørte.

Argumentasjonen Haugland prøvde seg på er den samme som utgjør fundamentet i konservative miljøer. Det handler om distinksjonen mellom å leve – eller å falle i synd. Illustrert med det jeg husker som Hauglands ord: ”det er greit å være homo bare du ikke lever det ut”.

La oss ta Svarstad Haugland på alvor. Hun mener på ramme alvor at kristne (som ikke er homser – eller lever de ut) kun faller i synd.Eller som Britney Spears ville sagt det: "Ooops - I did it again".

De som forelsker seg (og lever det ut), blir kåt (og lever det ut), er dermed kategorisert som annenrangs mennesker (de kan ikke få stillinger i kirken som de som ikke er homser – eller ikke lever det ut - kan få).

Er dette det beste man kan komme opp med? Så ikke en erfaren debattant som Haugland at dette ikke kunne holde?

Det positive med dette er at dårlig argumentasjon faktisk ikke fungerer. Da er det håp.

Kritikken av blogging

2006-05-01T11:05:00.000+02:00

Hadde egentlig ikke tenkt å gidde. Å forsvare hvorfor man lager sin egen blogg. Men jeg ser nå av andres blogger at mange er utsatt for kritikk... Og enkelte syrlige kommentarer har jeg da fått selv også, blant annet fra min sursøte kone.

Vel. La oss ta de to hovedkritikkene jeg har hørt:

a)Dette er dyrking av sitt ego: Ja. Nettopp. Vel. Jeg leser gjerne andre blogger. Her finner jeg alt om folks syn på seg selv, de andre og resten av verden. Noen har en veldig personlig stil, og legger ut sine halvgode dikt om stjernehimmelen, havet og kjærligheten. Andre dyrker den hardere politiske linjen.

Potensiale er imidlertid et friskt og kreativt oppgjør med janteloven. Et gigantisk demokratiseringsprosjekt der hele verden potensielt leser (evt ser) dine halvgode ideer. Kjempemoro!

b)"Dette er desentralisert debatt. Det viktig at vi samles ett sted hvor vi braker sammen og får finslipt (eller endret!) våre standpunkter. Bloggingen står i fare for å ødelegge disse felleskapene". Den kjøper jeg langt på vei. Det er viktig at slike felles debattarenaer støttes og brukes for alt det er verdt. Men her er det ingen motsetning.

Som i 1963...

2006-05-01T00:22:00.000+02:00

"Hadde eg hatt et par vingar. Då ville eg flydd høyt i sky. Då ville eg flydd ovar Bislett.."

Du som kan fortsettelsen sitter vel i dette øyeblikk med den samme følelsen. Akk hva det er godt å banke livskiten ut av Enga. Mmmm.

Vel. Jeg ser all grunn til å male morgendagen aldeles knallrød.

Blo e tjokkare enn vann

2006-04-29T10:08:00.000+02:00

I morgen er det klart for hatoppgjør nummer en. Brann møter Vålerenga på Brann Stadion. Men hvorfor hater vi egentlig Enga?

Hvorfor? Den åpenbare grunnen er jo at de er fra Oslo. Den litt mer pinlige grunnen er antakelig at de virker mest truende. De har den største supporterskaren og ser ganske grimme ut. Sannheten er at de er en verdig motstander. De e klare for å dø. Alle mann.

Jeg må her ut av skapet: jeg innrømmer glatt at jeg har problemer med å hate Enga. Hvis noen klubb vekker kvalmefornemmelser er det ikke gjengen fra Jordal. Her er det ekte lidenskap og full pupp på tribunen.

Dem det er grunn til å hate er de stygge vennene og streikebryterne (støttet streikebryterne under Franco-regime i Spania) fra vest - FC Lyn Oslo. Bare smak på navnet. Det gir deg en vond smak i munnen. Der hvor Brann (og Enga) utgjør lag med sjel er Lyn blottet for alt som kan minne om særpreg og lidenskap.

La meg ikke en gang begynne på Stabæk...

Vel. Når alt dette er sagt: I morgen kommer Brann til å sløye Vålerenga på Stadion. Charlie kommer til sende Tom Henninng Hovi opp på tribunene så mange ganger at han ikke husker om han er spiller eller tilskuer. Bergenserne kommer til å synge så høyt at Rekdal laller seg i seng med Nystemten dundrende på trommehinnen.

Og! I morgen scorer Bengt! Kanskje opptil flere ganger. Merk mine ord!

Nei til Handel - 2

2006-04-28T15:48:00.000+02:00

Debatten om hvorvidt enkelte NGOer er i mot handel tok jeg også i et lukket forum - på mail.
Fikk noen gode tilbakemeldinger. (kanskje vil disse legges ut etterhvert, men substansen i enkelte av argumentene er imøtegått her).

Reglene i WTO har åpenbart virket mer forpliktende for land i sør. Slik jeg ser forhandlingene nå ligger det imidlertid et potensiale i passasjen om fattige lands rett til vern om spesielt sårbare produkter og markeder (special safeguard og special products).
Parret med den nå tiltakende takten på den bilaterale siden (at rike land nå går inn i samtaler med enkeltland - som vi ikke får noe innsyn i - og ikke styres etter noen felles regler), gjør at utviklingen er bekymringsverdig. (Sist uke var flere store NGOer i møte i London - med den klare utfordringen at mektige aktører nå presser hardt ad de bilaterale kanalene all den tid WTO-prosessen er bortimot død).

Er helt med på - som Oxfam sier - at man må lete frem balansen her, og at avtalen slik den nå står innebærer en faktisk forverring på flere områder - spesielt på tjenestesiden.
Mitt poeng med å stille spørsmålet om man egentlig ønsker handel skjer på basis på de utspillene som gjøres av organisasjoner som f.eks Attac, Utviklingsfondet, Press og NU gjør. De er utelukkende negative til alle aspekter ved WTO, uten overhode å fokusere på hva de reelle alternativene er.

I forlengelsen av dette synes jeg også man også bør gå inn i det som er WTOs natur. Hvis organisasjonen ikke beveger seg fremover vil den dø. Da må er tegningen av "den gamle avtalen er bedre enn en ny, dårlig avtale" tas opp til debatt. Kanskje vil man kunne beholde den gamle avtalen en kort periode, men realiteten er at den vil miste kraften og forpliktelsene fordi den sees på som et mislykket forsøk på økt handelsintegrasjon, som jo er hovedintensjonen for såvel politikere i nord som i sør.

Reduser toskebestanden!

2006-04-28T13:02:00.000+02:00

Om norske hensyn i klima - og landbruksdebatten
Den viktigste aksen går ikke nødvendigvis fra høyre til venstre i Norge, men fra det lokale til det internasjonale. Både sist høsts WTO – og denne vårs - gasskraftdebatt kunne sprengt noen rammer hva angår det poenget som regel overses i norsk offentlighet, nemlig at nasjonale beslutninger kan få alvorlige konsekvenser også for dem som sitter aller nederst ved det globale bordet.

Det første, og klareste eksemplet på spørsmålets relevans er vårens debatt om petroleumsfrie soner i nord. For den jevne nordmann tegnes det et bilde hvor hensynet til småsei og kobbe er det sentrale i denne debatten. Hvor lang tid tar det før oljen driver i land?, hvor stor er sjansen for at viktige torskebestander blir skadelidende?, og ikke minst - hva med korallrevene?

I bakgrunnen kveles de forsiktige pipene fra slumbarna i Bangladesh som neppe overlever neste storflom. De knebles effektivt av den norske offentlighet. Fra de mest offensive liberalistene til den stokk reaksjonære ansamlingen av kraftsosialister og – overraskende nok – den norske miljøbevegelsen – som i kor fremstiller dette som et nasjonalt anliggende.

Fra oss som hører argumentene fra innsiden av miljøorganisasjonene får man det noe overraskende svaret at dette handler om strategi. Det er visstnok slik at hvis man klarer å gjøre debatten om oljeutbygging tilstrekkelig nær (altså norsk), vil man ha større mulighet til å lykkes. Kanskje er det på tide å spørre seg hvorfor man nå er skjøvet over på defensiven av utbyggingskåte frontsoldater fra næringsliv, lokalpolitikk og den alltids like reaksjonære Jens Stoltenberg?

Høstens WTO-debatt fortoner seg i et slikt lys som et tilløp til de debattene vi trenger i årene som kommer. Dessverre sporet debatten av ved at FrPs Siv Jensen tok rollen som frontsoldat for de marginaliserte småbøndene i Afrika.

Debatten ble dratt ut i det perverterte da hun og Dagens Næringsliv fremstilte virkeligheten som om man skulle velge mellom norske og afrikanske bønder. Det hele ble en dårlig skjult dekkoperasjon for deres egentlige oppgjør, nemlig gjørmebadet om overføringene til landbruks-Norge.

Situasjonen var likevel interessant da sjefsdirgenten i medie-Norges mest vulgære utpost, Oddvar Stenstrøm, hyttet med pekefingeren mot lederen i Norges Bondelag. Med spørsmålet om Bjarne Undheim var rede til å ta ansvaret for at småbønder i sør omkommer, hadde man virkelige brakt globaliseringsdebatten hjem. Dog i noe forkrøplet form.

For dem av oss som hadde ønsket oss en konstruktiv debatt om hvordan norske bondeorganisasjoner kunne gå sammen med utviklingsorganisasjonene og politikere i en felles dugnad for å endre norsk WTO-politikk til det beste for hele det globale samfunn, var dette bare startskuddet på skuffelsene.

Blant dem som bidro sterktest til å kjøre debatten ned i gamle grøfter var Bondelagets eget organ, avisen Nationen, som tok i bruk de aller billigste hersketeknikkene i boken, og tegnet et bilde hvor organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp løp den globale agrobuisnessens ærend. Logikken var farlig nær George Bush jr.: hvis du ikke er med oss, er du mot oss. Hvis du ikke støtter min politikk, støtter du deres.

Egentlig hadde WTO-debatten potensiale til å bli noe substansielt nytt i et globalisert mediebilde. For første gang så vi hvordan nasjonale – og i sin tur - internasjonale beslutninger påvirker både norske arbeidsplasser og fattigfolk på landsbygda i vest-Afrika. Isteden ble den redusert til en tradisjonell debatt mellom de klassiske norske frontene, hvor høyresiden ønsker et landbruk styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper, mens de tradisjonelle bondesympatisørene tviholder på argumentet om bosetting i distriktene.

Når spørsmål åpenbart har globale konsekvenser bør debatten også preges av globale perspektiver. Regjeringen bør være de første til å svare: hvordan er det mulig å sende fiskeri – og landbruksministeren til WTOs ministermøte, mens utviklingsministeren blir sittende igjen hjemme? Og videre, hvor er samme mann når verdens nest største eksportør av klimaendringer bestemmer om man skal bygge gasskraftverk?

Nei til handel?

2006-04-28T12:32:00.000+02:00

Nei til handel?
WTO-forhandlingene ser i disse dager ut til å gå på trynet igjen, sist ute er nå
Oxfam, som går langt i å anbefale fattige land å hoppe av hele greien.
For de av oss som tror på globale regimer som klarer å skape forpliktende regler er jo dette en trist dag.

Det har for meg over lengre tid vokst frem et meget banalt spørsmål, som likevel trenger et svar (og uten at man gir venstresiden skylden for at WTO-toget sporer av): ønsker egentlig den norske NGO-floraen (f.eks den til venstre i Forum for Utvikling og miljø) handel overhode? aEr de i stand til å innrømme det helt åpenbare - at utvikling for fattige land står og faller på å få i gang en overføring av velstand fra nord til sør - og at handel er det viktigste verktøyet for å få det til å skje?